tilbake over hodet på mig, og lot øiet følge kysten innefter, stanse ved nakne mørke bergvegger, streife over kolde isflater og breer, i et land som jeg trodde usett av menneskeøie og urørt av menneskefot, hvilende bak sin skoddekappe i arktisk majestet, — da hørte jeg med ett en lyd så lik hundegjøing at jeg skvatt til . . . det kunde ikke være annet; — men det var bare et par bjeff. Jeg anstrengte øret, men hørte ikke mere — bare den samme boblende larm av tusener av fugler. Jeg hadde visst allikevel tatt feil, det var vel bare alker jeg hørte, og igjen fulgte øiet sundene og øene vestover. Da kom nye hundebjeff, først enkelte, så full los; en med grovt mål og en med grannere. Der var ikke lenger rum for tvil, og i det samme husket jeg også at jeg dagen før hadde hørt to smell som jeg først syntes var skudd, men senere hadde bortforklart som smell i isen. Jeg ropte ned til Johansen at jeg hørte hunder i landet innenfor. Han skvatt op av posen, hvor han lå og sov, og tumlet ut av teltet . . . Hunder? Han kunde ikke fatte meningen; måtte op og høre med egne ører, mens jeg laget frokosten ferdig. Et par ganger hørte han virkelig noe som kunde forklares som hundegjøing; men så druknet det igjen i fuglestemmer, og når alt kom til alt, var det nok ikke annet jeg hadde hørt heller, mente han. Jeg sa han fikk tro hvad han vilde; avsted vilde nu jeg like fullt, fortest mulig, og var bare utålmodig efter å få slukt frokosten. Den siste rest av maismelet hadde jeg helt i suppen — innen kvelden fikk vi sikkerlig nok av melspiser. Mens vi spiste, snakket vi om hvem det kunde være, landsmenn eller engelskmenn. Hvis det nu var den engelske ekspedisjon til Franz Josefs Land som var påtenkt da vi reiste ut, hvad skulde vi da gjøre? «Å vi får vel bare bli hos dem et par dager,» mente Johansen, «og så får vi dra videre til Spitsbergen; for ellers vil det dryge for lenge før vi kommer hjem.» Vi var enige om det — men litt god reiseproviant skulde vi sandelig få av dem! Mens jeg var borte, skulde Johansen bli og ta vare på kajakkene, så de ikke drev av med isen. Jeg fikk frem skiene, kikkert og børse, og var klar. Før jeg drog, måtte jeg op enda en gang og lye, og se ut en vei gjennem denne ulendte isen mot landet. Men ikke en lyd som hundegjøing mere, bare buldrende alker, skrattende alkekonger, og skrikende krykkjer — var det allikevel dem jeg hadde hørt? Jeg gikk avsted i tvil. Da så jeg foran mig
