Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/235

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

omkring oss, ikke en sel å se på isen, og ikke åpent vann på noen kant. Hvor lenge skal det holde ved slik? Hvis vi ikke snart når åpen sjø igjen, hvor der er vilt å få, kan det se uhyggelig ut.»

«Tirsdag den 16. juni. De siste dagene har vært så hendelsesrike at det ikke er blitt tid til å skrive. Jeg får se å gjøre op for det forsømte denne vakre morgen, mens solen titter inn under teltet. Sjøen brer sig blank og blå her utenfor oss, og en kan ligge og drømme sig hjemme en junimorgen. — Fredag den 12. juni drog vi videre klokken 4 om morgenen med seil på kjelkene. Det var frosset på, så føret var adskillig bedre igjen, og det hadde også blåst om natten, så vi håpet på en god dag. Kvelden før hadde det klarnet op, så vi endelig en gang kunde få se landene omkring oss tydelig. Øene i øst forsvant østover, så dem hadde vi allerede tatt avskjed med dagen før. Vi så nu også at der var et bredt sund i landet vestenfor oss,[1] og at det ikke var et sammenhengende land, som vi hadde tatt det for. Landet nord for sundet var nu så langt unda at jeg bare så vidt øinet det. — Vinden blev temmelig løi, og isen mer og mer ujevn. Vi var tydelig nok kommet inn i den sammenfrosne drivis, og det gikk adskillig tyngre enn ventet. På luften så vi at der måtte være åpent vann sønnenfor, og som vi drog frem, fikk vi også til vår glede høre brenning. Klokken 6 om morgenen stanset vi for å hvile litt, og da jeg gikk op på et koss for å ta en lengde-observasjon, fikk jeg se vannet ikke langt borte. Det strakte sig mot odden i sydvest. Om enn vinden var blitt noe vestligere nu, så håpet vi å kunne seile langs iskanten, og bestemte oss til å søke til vannet ad nærmeste vei. Snart var vi der, og så da endelig igjen den blå vannflate bre sig foran oss. Kajakkene fikk vi surret sammen i en fart, fikk riggen op, og stakk i sjøen. Vårt håp blev ikke sveket; seile fikk vi både godt og lenge den dagen utover. Stundom var vinden så sterk at det skar svært i vei og vasket stygt over kajakkene; men frem kom vi, og da fikk det ikke hjelpe om vi blev litt våte. Snart var vi forbi odden vi hadde styrt mot;[2] her så vi at landet bøide vestover; kanten av den ubrutte landfaste is strakte

sig i samme retning, og vi hadde åpent farvann for oss. Glade seilte

  1. Sundet mellem Northbrook Island og Bruce Island på den ene side og Peter HeadAlexandra Land på den annen.
  2. Kapp Barents.