Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/236

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

vi langsefter iskanten. Endelig var vi da på sydsiden av det land vi nu har ferdes så lenge i, og hvor vi har tilbragt en lang vinter.»

Mer enn noensinne slo det mig at denne sydkyst, tross alt, kunde stemme godt med Leigh-Smiths kart av Franz Josefs Land og omegnen av hans vinterkvarter; men på ny mintes jeg Payers kart, og slo tanken fra mig.

«Om kvelden la vi til ved iskanten for å strekke benene litt; de var stivnet ved å ligge hele dagen i kajakkene, og så vilde vi gjerne ha litt utsikt over farvannet vestover. Da vi skulde gå i land, var det spørsmål om hvad vi skulde gjøre fast vår dyrebare farkost med. «Ta den ene brasen,» sa Johansen, han stod inne på isen. — «Ja, er den sterk nok?» — «Ja den! Den har jeg brukt til fald på kjelke seilet mitt hele tiden,» svarte han — «Å ja, det skal jo heller ikke så meget til å holde de lette kajakkene,» mente jeg, og gjorde dem fast med brasen, som var en rem skåret av rå hvalrosshud. Vi hadde vært en stund på isen og gått op og ned like ved kajakkene. Vinden hadde nu løiet en del, syntes også å være mere vestlig, så det var tvil om vi kunde bruke dem lengere. Vi gikk op på et koss like ved for å se nærmere på det. Som vi stod der, ropte Johansen med ett: «Nei, der driver kajakkene av!» Vi sprang ned det vi orket; men de var aket stykke utpå og fjernet sig hurtig; fanglinen var sprunget. «Her, ta uret!» sa jeg til Johansen og gav ham det, og så fort jeg var istand til kastet jeg av mig noen klær for å kunne svømme lettere; kaste av mig alt turde jeg ikke, da jeg lett kunde stivne. Jeg sprang i vannet; men vinden stod av isen. De lette kajakkene med den høie riggen gav godt vindfang; de var alt reket langt utpå og drev raskt videre. Vannet var isende kaldt, slitsomt var det å svømme med klær på, og lenger og lenger drev kajakkene, ofte fortere enn jeg kunde svømme. Det så mer enn tvilsomt ut om jeg kunde klare det. Men der drev jo alt vårt håp — alt vi eide var ombord der, ikke engang en kniv hadde vi med oss; og enten jeg stivnet og sank her eller vendte om uten kajakker, kunde komme ut på ett; jeg klemte på det jeg orket. Når jeg blev trett, vendte jeg mig om og svømte på ryggen. Jeg så da Johansen gå urolig frem og tilbake der inne på isen. Stakkars gutt, han kunde ikke stå stille, og fant det fortvilende ingenting å kunne gjøre; han hadde lite håp om at jeg skulde kunne klare det; men det