er jeg alvorlig bange for at «Fram» kan komme hjem før oss. Jeg var en tur inne på øen her igår. Jeg så mange levninger efter gås, og på ett sted også hvite eggeskall, sikkert av gåse-egg.»
«Tirsdag den 2. juni. Ligger fremdeles værfast. Inatt og idag har det blåst verre enn noensinne. Men nu mot kvelden har det tatt på å løie så smått, med opklarende himmel og solskinn stundomtil, så vi håper det vil bli bedring for alvor denne gang. Vi ligger her i en snegrop og blir våtere og våtere, og tenker på at det er juni, da alt er så fagert der hjemme, mens vi ikke er kommet lenger enn hit. Men nu kan det vel ikke vare så lenge før vi er der . . . Nei, det er ikke til å tenke på! — Bare jeg kunde være trygg for «Fram». Kommer den før oss, da stakkars stakkars dem som fremdeles må vente!»
Onsdag den 3. juni bar det da endelig videre; men nu hadde den vestlige vind satt isen mot land, så der ikke lenger var åpen sjø å dra sydover i, og det var ikke annet for enn å dra over isen langs landet. Imidlertid var vinden nordlig, vi kunde sette seil på kjelkene, og kom noenlunde godt frem. Fremdeles så vi adskillig hvalross på isen. I vannet var der også en del, som uavlatelig stakk hodene op og gryntet efter oss. Isen vi her fór over var merkelig tynn og dårlig, og da vi kom sydefter et stykke blev den skrøpeligere enda. Snemassene som lå oppå hadde tynget den ned, så det stod vann under sneen hvor vi vendte oss. Vi måtte søke under land så fort det var råd, da det lengere syd så enda verre ut. Ved å gå på ski fløt vi noe så nær ovenpå sneen; men ofte sank både kjelke og skiløper ned i bare vannet under, og stod borende fast; det kunde koste slit nok før en fikk berget alt over på fastere grunn igjen. Endelig kom vi inn under en høi loddrett basaltvegg, som vrimlet av alker. Det var første gang vi så dem i større mengde på turen; hittil hadde vi bare sett noen enkelte. Vi tok det for tegn på at vi nærmet oss mere kjente trakter. Ved siden av (i sydøst) var der en mindre bergknaus hvor det lot til at masser av havhester hekket. Det begynte å lakke sterkt med matforsyningen. Vi hadde stadig den siste tid håpet på besøk av en eller annen bjørn; men nu da vi trengte dem, holdt de sig naturligvis borte. Så måtte vi prøve å skyte fugl; men alkene fløi for høit, og alt vi fikk var et par havhester. Da vi kom forbi en flokk hvalross på isen, bestemte vi oss derfor til å ta noe av denne foraktede mat, og skjøt
