Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/232

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

den ene av dem. Den blev liggende død. Da det smalt, reiste de andre litt på hodene, men bare for straks å legge dem ned igjen og sove videre. Å få flådd vårt bytte med disse ubest liggende rundt omkring var ikke til å tenke på; vi måtte få jaget dem i vannet på en eller annen måte. Vi gikk innpå dem, skrek og hujet; men de bare glante sløvt på oss og rørte sig ikke. Så slo vi dem med skistavene. Da blev de sinte og hugg med tennene så isen sprutet, men gå vilde de nødig. Vi blev ved med å stikke og slå, og endelig fikk vi da drevet hele flokken ut. Det gikk ikke fort. De trakk sig med verdighet tilbake i en statelig prosesjon, og humpet langsomt ut mot vannkanten, den ene efter den annen. Her så de sig igjen om mot oss, gryntet misfornøid, og så plumpet de i vannet én for én. Men mens vi holdt på å skjære op kameraten, dukket de igjen i ett vekk frem i sprekken ved siden av, gryntet og krøp halvt op på isen, som om de vilde forlange forklaring over vår opførsel.

Da vi hadde forsynt oss med så meget kjøtt og spekk som vi syntes vi trengte for øieblikket, og hadde tatt en del blod, slo vi leir i nærheten og kokte oss en dugelig porsjon blodgrøt, en underlig miksing av blod, fiskemel, maismel og spekk.

Næste dag (torsdag den 4. juni) drog vi videre over isen. God vind hadde vi fremdeles, og vi seilte lystig avsted med kjelkene hele natten utover. Da vi kom til odden sønnenfor oss, møtte vi åpent vann, som her gikk like inn til det bredekte land, og kajakkene måtte ut. Så bar det avsted langs breveggen i åpen sjø for første gang i dette år. Det var en eiendommelig følelse å bruke årene igjen, og se sjøen omkring vrimle av fugl, alker og alkekonger og krykkjer. Breen dekket hele landet, og bare på et par steder stakk basaltfjellet frem i dagen. Vi så også flere morener på breene. Vår overraskelse var ikke liten da vi et stykke frem opdaget en flokk ærfugl (ærbolter) på vannet. Litt senere så vi også to gjess sitte på stranden, og vi syntes vi var kommet i helt civiliserte trakter igjen. Efter et par timers roing blev vår fremkomst mot syd igjen stanset av fast is; det åpne vann strakte sig rett vestover mot det landet vi tidligere hadde sett i den retning; det var nu hyllet i tåke. Vi var sterkt i tvil om hvilken vei vi her skulde velge, enten vi skulde fortsette i åpent vann vestover — den veien måtte jo føre mot Spitsbergen — eller forlate det