«Mandag den 2. desember. Morgen. Idag hører jeg det blåser noe
ute igjen, og det blir vel en sur spasertur. Det er bitterlig kaldt nu
i våre slitte fettete klær. Når det er stilt, går det enda an; men bare
litt vind, og det isner tvers gjennem en. Men kommer kanskje ikke
våren en gang hit også? Og over oss hvelver sig jo den samme himmel
nu som alltid; like høi, like rolig. Mens en går her og fryser, stirrer
en inn i det uendelige stjernerum, og alle savn og sorger skrumper inn
til bare intet. Stjernenatt, du er ren og skjønn — men gir du ikke
vår ånd for store vinger? større enn vi makter å føre? Kunde du enda
løse tilværelsens gåte! Vi føler oss som altets midtpunkt, strir for liv,
for udødelighet — la så én søke den her, en annen hinsides. Din tause
prakt forkynner: På det eviges bud fremstod I, på en usselig klode
som ørsmå ledd i omskiftelsenes uendelige kjede; på et nytt bud slettes
I atter ut . . . hvem vil gjennem en evighetenes evighet minnes at der
har vært et døgnvesen som lærte å binde lyden og lyset? som var
kortsynt nok til å nedlegge år av det knappe liv på en drift gjennem
stivnede hav? — Er da virkelig det hele bare et øieblikks fyrverkeri?
Fordamper hele verdenshistorien som en mørk gullbremmet sky i
aftenrøden, uten spor, uten mål — som et lune?
Kveld. Den reven gjør oss mange spikk! Alt han kan rugge drar han av med. Idag har han trukket avsted med det ene seilet, som vi brukte til å ha saltvannsis i. Vi blev bra forskrekket da vi kom og skulde ha is, og det altsammen var borte; vi var ikke i tvil om hvem som hadde vært der. Men vårt dyrebare seil, som skal brukes på Spitsbergen-reisen til våren, hadde vi under ingen omstendigheter råd til å miste. Og opefter uren, utover sletten, nedover mot sjøen stampet vi rundt i mørket; overalt lette vi, men ingenting var å øine. Tilslutt hadde vi så omtrent gitt det op, da Johansen skulde ned for å hente ny salt-is, og fant det nede ved strandkanten. Gleden var ikke liten. Men merkelig var det at reven hadde orket å dra det store seilet, som det til og med var is i, så langt. Der nede hadde det foldet sig ut, og da hadde han ikke rådd med det lenger. Men hvad vil han med alt slikt? Ha det til å ligge på i sin vinterkule? En skulde mest tro det. Jeg bare ønsker jeg kunde komme over den kulen, og finne igjen termometret, snørenøstet, harpunlinen og alt det andre kostbare han har tatt, bestet!»
