Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/197

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest


«Torsdag den 5. desember . . . Ute er det forrykende vær med snestorm, og det er godt å ligge her i vår lune hytte, spise biff, og høre vinden ruske hen over oss.»

«Tirsdag den 10. desember. Det har vært en farlig vind. Johansen opdaget idag at hans kajakk var blitt borte. Efter noen leting fant han den igjen opunder uren, flere hundre alen herfra; den var nok en god del forslått. Vinden må først ha lettet den helt over min kajakk, og så siden over den ene stenen større enn den andre. Jeg synes det begynner å bli noe luftig nu, når kajakkene også tar til å fare til værs.[1] Nu i natt var det med ett stilnet merkelig av, og luften var overraskende mild; det var deilig å være ute, og det er lenge siden vi har hatt så lang en spasertur på plassen. Det smaker å få røre litt på benene imellem; ellers stivnet en vel helt til her i vinterhiet. Tenk bare 12° kulde midt i desember i et sneland nordenfor 81°.»

«Torsdag den 12. desember. Mellem klokken 6 og 9 idag morges var det mange stjerneskudd. Flere av dem var sterkt lysende, og noen drog en skinnende sølvstripe efter sig. — Deilig vær. Men natt og dag er like mørke nu. Der ute på plassen går vi op og ned, og ned og op i natten; gud vet hvor mange skritt vi skal legge efter oss på denne flekken før vinteren slutter. Gjennem dunkelheten skimter vi bare de svarte bergveggene og bergknattene og storstenene i uren langs fjellsiden, som vinden stadig feier rene. Ovenover sender himmelen klar og stjernetindrende sin fred over jorden; fjernt i vest faller stjerneskudd på stjerneskudd, noen svake, knapt synlige, andre lysende som romerske lys — alle bringer de bud fra fremmede verdener. Lavt i syd ligger en skybanke, av og til bremmet av nordlysskjær; men utover havet er luften mørk, der er åpen sjø. Det er rent hyggelig å se på; en føler sig enda ikke så avstengt. Det er som en navlestreng til livet, dette mørke hav, verdens mektige pulsåre som knytter land til land og folk til folk —.»

«Torsdag den 19. desember, ÷ 28,5°. Det er blitt koldt igjen nu, og surt å være ute; men hvad gjør så det? Her inne har vi det godt

og lunt, og vi behøver ikke å være mer i fri luft enn vi selv har lyst

  1. Det kunde blåse godt der under fjellet. En annen gang hendte det at skien min, som var stukket ned i snefonnen ved hytten, blåste tvers av. Det var en sterk lønneski.