Da jeg kom tilbake, lå Johansen fremdeles på samme flekken bak en sten, og hadde ikke skutt: Der var to bjørner, en ved hytten og en ved stranden, og han kunde ikke stille inn på den ene uten å bli sett av den andre. Mens jeg gikk efter børsen, hadde den første bjørnen tatt veien opover mot hytten; men som den nådde dit, fikk Johansen med ett se to bjørnelabber komme farende over murkanten og slå efter den som kom, straks efter fulgte et hode. Denne nye karen var i ferd med å gnage på våre takskinn, som den hadde revet ned og buktet sammen, så vi siden måtte stappe dem også i sjøen for å få dem tint. Den første bjørnen måtte fortrekke ned til stranden igjen, hvor vi senere opdaget at den hadde dratt op skinnet vårt og hadde holdt på å krafse spekket av det. I le av noen koss sprang vi nu frem mot den. Den blev var oss, og satte avsted, så jeg fikk bare sendt den en kule gjennem skrotten bakfra. Idet jeg ropte til Johansen at han fikk passe på den andre bjørnen, la jeg på sprang, og efter et par timers forfølging innover fjorden fikk jeg endelig jaget den opunder veggen av en isbre, og her satte den sig til motverge. Den brummet og hvæste, og fra en forhøining den hadde tydd op på gjorde den et par anfall mot mig, før jeg endelig fikk gjort det av med den. Da jeg kom tilbake, var Johansen i ferd med å flå den andre bjørnen. Den var blitt skremt ar oss, da vi angrep den første, hadde tatt sig en lang tur utover isen, var så kommet igjen for å lete efter kameraten, og Johansen hadde skutt den.
Vårt vinteroplag begynte å vokse nu. Da vi næste dag (den 24. september) skulde gå til arbeidet med hytten vår, fikk vi se at det lå en stor hvalrossflokk ute på isen. Vi hadde begge fått mer enn nok av å ha med disse dyrene å gjøre, og hadde liten lyst på dem. Johansen mente likefrem at vi ikke hadde bruk for dem og kunde la dem være i fred. Men jeg fant det var vel lettsindig å ha maten og brenselet liggende slik utenfor stuedøren, og så ikke benytte sig av det; følgelig drog vi i vei med hver vår børse. Dekket av noen forhøininger på isen, var det ikke vanskelig å snike sig inn på dyrene. Der var både unge og gamle dyr, og da vi hadde hatt mer enn nok av de store, bestemte vi oss til å lete ut de to minste vi bare kunde finne; flere enn to mente vi ikke vi hadde bruk for. Mens vi lå og ventet på at de skulde dreie på hodet og gi oss godt skudd, hadde vi tid nok til
