«Nu endelig skulde hjernen få hvile, og benenes og armenes arbeide begynne. Alt blev gjort istand til avreisen imorges. Fem av de andre, Sverdrup, Scott-Hansen, Blessing, Hendriksen og Mogstad skulde følge oss på vei og vilde ta med en kjelke og et telt. De fire kjelkene blev surret, hundene spent for, en lunsj med en flaske maltekstrakt til manns blev inntatt på fallrepet, og det siste hjertelige farvel sagt til dem som skulde bli igjen. Så bar det avsted gjennem snefokket. Selv gikk jeg i spissen, med «Kvikk» som ledehund for den første kjelken, og så fulgte kjelke efter kjelke under rop, piskeslag og hundehyl. I det samme lød salutten oppe fra akterdekket, skudd på skudd, ut i det rykende snefokk. Kjelkene seg tungt forover; det gikk smått i motbakkene, og stanset helt hvor kneiken blev for stor — folk måtte til for å hjelpe, én mann alene greide dem ikke; men over slettene gikk det som en vind, og skiløperen hadde vanskelig nok for å holde følge. Jeg måtte strekke ut som best jeg kunde for ikke å få linen om benene når hundene kom efter mig. —
En mann svingte med staven langt akterut. Det var Mogstad som kom farende og ropte at tre fløitstokker[1] var kjørt av på en kjelke. Med sin tunge last var kjelken seget frem over et isstykke som stakk op, det traff fløitstokkene og slo dem tvers av alle tre efter hverandre; en eller et par fjetrer var også sprengt. Det var ikke annet for enn å vende tilbake til skuten for å få det bøtt og kjelkene gjort sterkere. Slikt må helst ikke hende om igjen. Under hjemturen ség en kjelke mot en annen, og et rør i buen sprang. Buene må altså også gjøres sterkere.[2] Kjelkene er på ny blitt lesset av og bragt ombord, og her sitter vi altså ikveld med. Jeg er ellers glad for at dette hendte nu; det vilde vært verre å få en slik erfaring om et par dager. Nu vil jeg ta seks kjelker istedenfor fire, så lasten på hver kan bli mindre, og de kan bli lettere å løfte over ujevnhetene. Dernæst lar jeg legge et bredt bord langs kjelken på undersiden av fløitstokkene, for å beskytte dem mot opstående isspisser. En sparer mest tid ved at slikt gjøres
forsvarlig før en drar avsted, så vi kommer knapt herfra før i
