ET MISLYKKET OPPBRUDD — UTRUSTNING TIL REISEN
Tirsdag den 26. februar. Endelig kom da dagen, den store dag,
da ferden skulde begynne. Uker er gått med iherdig arbeide
for å få alt ferdig. Den 20. skulde vi ha reist; men dag efter dag blev
det utsatt; alltid var det noe som ennu måtte gjøres, eller gjøres bedre.
Hodet fullt natt og dag, med alt som skulde til og ikke skulde
glemmes. Å denne uavlatelige åndsspenning, som ikke gir et minutts hvile,
da en kan legge ansvaret fra sig, la tankene fare og drømmene råde.
Nervene spent fra en våkner om morgenen til øinene lukker sig sent
på natt. Hvor jeg kjenner denne tilstand fra hver gang jeg skulde
avsted og tilbakeveien avskjæres — — —. De siste netter er jeg ikke
kommet tilkøis før halv fire eller halv fem på morgensiden. Det var
jo ikke bare det vi skulde ha med oss som måtte tas vare på. Men
skibet skal forlates, kommandoen og ansvaret legges i en annens hånd,
der skal sørges for at ingenting blir glemt av det som de tilbakeværende
burde settes inn i — de videnskapelige observasjoner skal jo
fortsettes som de er ført hittil, iakttagelser av alle slags skal gjøres,
o. s. v., o. s. v.
Den siste kvelden vi skulde tilbringe i «Fram» samlet vi oss til avskjedslag. På en underlig vemodig måte blandet minnene om alt vi hadde oplevd sammen her ombord sig med håpet og troen på hvad fremtiden vilde bringe. Jeg satt oppe til langt på morgenkanten den natt; brever og hilsener skulde jo sendes til dem der hjemme, om det uforutsette skulde inntreffe. Noe av det siste var å skrive en instruks til Sverdrup, hvori jeg overgav ham kommandoen over ekspedisjonen.
