drømme, drømme, det er det eneste for tiden; men foran dig ligger isen ulendt og stygg, med svære koss og flere alen dyp våt sne innimellem, — hvor langt sydover vet ingen.
Før jeg krøp inn i teltet, vilde jeg hente en kopp sjøvann til suppen vi skulde ha til frokost. Da dukket en sel op ved iskanten, og tilbake fór jeg efter børse og kajakk; men straks jeg kom utpå med den lekket den som et sold; den var blitt gissen i solen, og jeg måtte til land svintere enn svint, vilde jeg undgå å synke. Som jeg holdt på å tømme kajakken, dukket selen op foran mig igjen, og denne gang traff jeg: der lå den og fløt som en kork i vannet. Jeg var ikke sen om å få den lekke farkost ut igjen; snart satt harpunen i ryggen på den, og jeg bukserte den inn mens kajakken litt efter litt rant full — mine bakre deler blev gjennembløtt, og komagene fylt. Efter å ha trukket selen op til teltet, flådd den, samlet det blodet som var, og lemmet den op, krøp jeg inn, fikk av klærne, tok på tørr skjorte og underbukser, og stappet mig i posen, mens det våte kom ut på tørk i solen. Det er ellers lett nok å klare sig for kulden nu i teltet; det var så varmt i solsteken her at vi hadde vanskelig for å sove, skjønt vi lå ovenpå posen; — ja, da jeg kom tilbake med selen, opdaget jeg at Johansens bare ben stakk ut av teltet på et sted hvor pluggene var gått op; han sov trygt og visste ikke av det selv engang. Så fikk vi oss et lite stykke sjokolade med rått spekk til, for å feire den heldige fangst, og efter å ha sett litt på mine observasjoner la vi oss igjen til ro.
Merkelig nok ser det efter bredden ut til at vi ligger så omtrent på samme flekken, uten å komme stort lenger sydover til tross for den nordlige vinden. Skulde isen være tørnet op mot land?»
«Torsdag den 27. juni. Samme ensformige livet, samme nordlige vind, samme gråvær, og de samme grublerier over hvad fremtiden vil bringe. I natt blåste en hel kuling av nord, med nedbør, mest iskorn, som pisket mot teltveggen så en kunde tro det var et rettskaffent plaskregn; den smeltet også straks på veggen, og vannet rant nedefter. Vi har det dog lunt herinne, og vinden når oss ikke; vi kan ligge i vår varme pose og høre på at den sliter i teltet, og innbille oss at vi driver med god fart sydover, skjønt vi vel ikke kommer av flekken. Men kommer vi ingen vei med denne vinden heller, så er der ingen annen forklaring enn at isen ligger pakket mot land, som da ikke kan
