Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet II-1942.djvu/114

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

Med det utbrudd sluknet lampen. Men da vi skulde se på teltet, var det brent et svært hull i silkeveggen over stekepannen. Et av våre kjelkeseil måtte gå til å bøte det. Efter meget strev fikk vi gjort op varme igjen, så jeg kunde få stekt den siste pannekaken, og endelig spiste vi dem da med sukker til, i den beste stemning; det var den ypperste rett vi noensinne hadde smakt. Til å være i godt humør hadde vi også ellers mere enn grunn nok, for vår observasjon har satt oss ned på 82° 4,3’ nr. br. og 57° 48’ ø. l. Tross vestlige og tildels sydvestlige vinder er vi på fem dager kommet henimot 14’ sydover og omtrent ingenting østover, en høist overraskende og gledelig opdagelse, og ute blåste nordenvinden, så vi fremdeles drev sydover mot blidere egne.»

«Onsdag den 26. juni. Den 24. juni blev selvfølgelig grundig festligholdt: for det første toårsdagen siden vi reiste hjemmefra, for det annet hundredagsdagen siden vi forlot «Fram» (det var det nu egentlig ikke, den hadde vært to dager før), og for det tredje midtsommer. Naturligvis almindelig fridag; vi fordrev tiden med å drømme om fagrere tider, med å studere våre karter og våre fremtidsmuligheter, med å lese i det leselige som fantes: almanakken og navigasjonstabellene. Johansen var også en tur langs råkene, og skjøt bom på en snadd i klaren her østenfor oss. Så kom kveldsmaten, temmelig sent på natten, blodpannekake med sukker på. Men det gikk smått med stekingen over tranlampen, og for å få dem varme måtte en spise hver kake eftersom den blev stekt; der var derfor rikelig tid til å få matlyst mellem hver bit. Derefter kokte vi tyttebærgrøt, som ikke smakte mindre godt, enda tyttebærene var blitt gjennembløtt av saltvannet i Johansens kajakk her om dagen. Først efter klokken 8 igårmorges krøp vi gode og mette i posen.

Ved middagstid igår tørnet jeg ut igjen og tok en høide i et strålende vær, et slikt som det er så lenge siden vi har hatt at jeg mest ikke minnes det. Jeg satt oppe på kosset her, mens jeg ventet på at solen skulde komme i meridianen, og lot den riktig bake mig, stirret utover isvidden, hvor det blinket i sneen blendhvitt til alle sider, så på dammen her foran oss, som lå blank og stille som et fjellvann og speilet iskantene omkring. Ikke et vindpust rørte sig, så stilt, så stilt; og solen stekte, og jeg drømte mig hjemme. Arme menneskebarn —