likesom en lav skygge over havbrynet på bakbord baug. Det var land: Vaigatsj. Snart så vi mere, helt til aktenfor tvers, snart også fastlandet på sydsiden av stredet. Mere og mere; og det vokste hurtig. Alt sammen lavt og jevnt land, med åpningen for stredet forut. Dette er inngangen til Asias eiendommelige, endeløse flatland, så forskjellig fra alt vi er vant til.
Så gled vi inn i stredet med den lave klippekyst på begge sider. Lagene i fjellet står på ende, er brukket og bøid; men like fullt er alt avslipt og jevnt på overflaten. Ingen som ferdes over de grønne flate sletter og tundraer skulde ane den forstyrrelse og sønderbrutthet som ligger skjult under teppet i fjellgrunnens lag. En gang fjell og daler, nu alt slipt og vasket vekk.
Vi speidet efter Kjabarova. Der på nordsiden av sundet stod et merke. På stranden lå en forlist jakt; det var nok en norsk fangst jakt. Vraket av et mindre fartøi lå ved siden av. På sydsiden var der en flaggstang, og på den et rødt flagg. Bak der måtte Kjabarova være. Endelig stakk et par bygninger eller boder frem bak et nes, snart lå hele plassen for oss, med telter og noen få hus. Men her var grunt vann, vi måtte fare vakkert for ikke å sette oss på. Loddet blev kastet i ett vekk. Vi hadde 10 og 8 meter vann, så det var ikke stort mer enn vi trengte. Så sank det til 7 og 6. Det var vel lite, vi måtte litt ut igjen, og vente med å gå mot land til vi kom plassen litt nærmere.
Nu så vi en båt, som sakte nærmet sig fra land. En mann av middels høide med et åpent vennlig ansikt og gulrødt skjegg kom ombord. Efter utseendet å dømme kunde han vært nordmann. Jeg gikk ham i møte og sa på tysk at jeg antok det var Trontheim. Jo, det var det. Efter ham kom en del merkelige skikkelser i svære kapper eller pesker av renskinn, som næsten rakk til dekket. På hodet hadde de eiendommelige baschlik-lignende luer av renkalvskinn, og under disse luer stakk der frem noen kraftige skjeggete ansikter, som godt kunde ha tilhørt gamle norske vikinger, ja hele fremtoningen jog uvilkårlig frem for mig billeder fra vikingetiden, Gardarike, og Bjarmelands-ferder. Det var staute skikkelser, disse russiske kjøpmenn, som gir de innfødte brennevin og handler til sig bjørneskinn, selskinn og andre kostbarheter. De holder dem de en gang har fått tak på i et avhengighetsforhold, så de ikke får gjøre stort mer enn hvad kjøpmennene har lyst til.
