tanker som gikk mot Kara-havet. Hvad kunde vi ikke vente der? For «Urania» med kullene var også denne isen slem nok; den kunde ikke slippe igjennem, med mindre den hadde funnet farbart vann lenger syd langs den russiske kyst.
Da utsiktene syntes mørkest, kom Sverdrup med det gledesbud at skodden lettet og at en kunde se klarvann forut i øst på den annen side isen. Og da vi i noen timer hadde arbeidet oss frem mellem svære isflak, var vi i åpen sjø igjen. Allerede her ved den første dyst med isen fikk vi syn for hvilken ypperlig is-skute «Fram» er. Det er en kongelig fornøielse å ta henne frem i vanskelig is. Hun snur og dreier sig som «en bolle i en tallerken». Og ikke noe løp mellem flakene er så buktet og vrangt at en ikke skulde kunne ta henne frem gjennem det. Men slitent for rormannen er det. Hardt styrbord! Hardt bakbord! Steddi! Hardt styrbord igjen! – går det i et eneste kjør uten pust. Han sveiver på rattet, svetter, og sveiver igjen, rattet går som et rokkehjul. Og svinger sig gjør hun og snor sig frem mellem isflakene uten å røre dem, så sant der bare er såpass åpning at hun slipper igjennem. Og hvor der ingen er og hun rammer til, renner hun med det tunge siget den skrå baugen sin op på isen, trår den under sig og sprenger flakene fra hverandre. Og sterk – om hun renner på med full fart, ikke en knirk, ikke en lyd i henne; det er så vidt hun rister litt.
Lørdag den 29. juli bar det atter østover og mot Jugor-stredet, alt det damp og seil vilde trekke. Åpne sjøen lå fremfor oss, og vakkert vær var det med god vind. Om morgenen kom vi under sydsiden av Dolgoi, eller Langøia, som de norske fangstmenn kaller den, hvor vi måtte stå nordover. På nordkanten av øen bar det atter øst.
Vi var nu så temmelig på det rene med at «Urania» ikke var kommet gjennem isen. Som vi satt i salongen og snakket om dette om formiddag en, blev det ropt ned fra dekket at jakten var i sikte. Der blev glede. Men ikke av lang varighet. For i næste øieblikk het det at den hadde tønne på toppen. Altså en fangstjakt. Da hun fikk se oss, bar hun av og nedover i syd.
Ut på dagen nærmet vi oss Jugor-stredet. Der blev speidet og speidet forover efter land; men ingenting var å øine. Time gikk efter time, og vi gled frem med god fart; enda ikke land. Visstnok skulde det ikke være høit: men dette var likevel underlig. Jo – der var det
