de fulgte oss med spenning. Jeg minnes en dag, det var nord på Helgeland, der stod en eldre kone og viftet og viftet oppe på en naken knaus. Plassen hun hørte hjemme i lå lenger inne bak fjellet. «Jeg undres om det kan være til oss hun der vifter,» sa jeg til losen som stod ved siden av mig. «Ja det er det sikkert,» svarte han. «Ja men hvordan kan hun ha noen greie på oss da?» – «Å, her kjenner de nok til «Fram» og hele ferden i hver en stue, og de vil nok vente på at dere kommer tilbake igjen, kan De tro,» svarte han. Sandelig, vi går til et ansvarsfullt arbeide, når vi har folket med oss på den vis; tenk om det hele blev en eneste stor skuffelse!
Det var om kvelden, jeg satt og så utover. Enslige hytter lå spredt hist og her på odder og øer. Her sliter det norske folk sitt ensomme liv i kamp med stenen, i kamp med havet. Dette folk var det som sendte oss ut i det store vågsomme ukjente. – Det var vemodig å se utover. Ingen visste vel hvad de ofret sine penger til. Kan hende hadde de hørt det skulde være et ærefullt foretagende; men hvorfor, og til hvilken nytte? – Er ikke slikt bedrag? – Men like fullt blev deres øine dradd mot denne skuten, og for tankene demret kanskje for et øieblikk en ny ufattelig verden, med higen mot noe de ikke kjente til. – – – Og her ombord var der menn som lot kone og barn bli igjen. Hvilken lidelse var ikke adskillelsen, hvilken lengsel og savn rummet ikke fremtiden? Og ikke var det for fortjenesten. Var det ære og berømmelse? Den kunde vel bli liten nok. Den samme trang mot dåd, den samme higen ut over de kjente grenser som gjæret i dette folk gjennem sagatiden, er det vel som skyter skudd også idag. Tross alt vårt matstrev er kanskje tanken på nytten ikke så herskende enda.
Da tiden var kostbar, gikk jeg ikke som oprindelig tenkt innom Trondhjem, men stanset i Beiarn, hvor Sverdrup støtte til oss. Her kom også professor Brøgger ombord for å følge oss til Tromsø.
Så gikk det da nordover langs det deilige Nordland. Et par steder stanset vi for å ta ombord tørret fisk til hundeproviant. Vi fór under Torghatten, De syv søstre, Hestmannen, forbi Lovunen og Trænen der langt ute i havet, Lofoten og alt hvad det nu heter av skjønt. Den ene dristige kjempeform villere og vakrere enn den andre. Det er en eventyrverden for sig selv dette her, et drømmeland. Det føltes som om vi var redd for å gå for fort – at en lett kunde miste noe.
