fikk litt driving i høst, opførte sig rent som en gammel sledehund. Føret er hårdt og godt for hundene å trekke på; de får lett fotfeste, og det er ikke synderlig skarpt for føttene; men videre glatt er det ikke; denne fokk-sneen er trå. Isen er jevn og lett fremkommelig, og jeg tenker vi får gode dagsreiser, – når alt kommer til alt, når vi kanskje frem før enn tenkt. At det er en lang reise kan jeg dog ikke nekte, og fullstendigere har vel neppe noen brent sine skib bak sig. Om vi vilde vende tilbake, har vi jo ingenting å vende tilbake til, ikke engang en naken kyst. Skibet blir umulig å finne, og foran ligger det store ukjente. Det er bare én vei, og det er frem, tvers igjennem, enten det er land eller hav, slett eller ulendt, is og vann eller bare is. Og jeg kan ikke skjønne annet enn vi må komme frem. Selv om det verste skulde møte oss: land og opskrudd is.»
«Onsdag den 13. februar. Krabbene av pemmikan og tørret leverpostei er nu ferdige, kajakkene får et ypperlig underlag, og så kjøttfulle krabber har vel vanskelig noen sett. Under hver kajakk ligger der tre av dem; de er tilpasset efter kjelken, og har, som nevnt, på oversiden form efter kajakkens bunn. De veier fra femti til seksti kilo hver. Omtrent ett og et halvt kilo går fra i vekt for hver av sekkene, og tilsammen blir kjøttmaten i disse tre krabber 160 kilo (pemmikan og tørret leverpostei). – Vi hadde fått gjort hver vår lette sovepose av renkalv-skinn og prøvde å ligge ute og sove i dem inatt; men både Johansen og jeg fant det vel koldt, uaktet vi bare hadde ÷ 37°. Kan hende vi hadde for lite tøi under ulveskinnsdrakten; vi vil prøve med litt mer under inatt.»
«Lørdag den 16. februar. Det går fremdeles fremover med utrustningen; men ennu er adskillige småting igjen, som tar sin tid, og jeg vet ikke om vi blir ferdig til å dra avsted på onsdag (20. februar), som egentlig var min bestemmelse. Dagen er så lys nu at vi forsåvidt nok kunde reise; men kanskje får vi ennu vente en eller to dager. Tre kjelkeseil er nu ferdigsydd av letteste bomullstøi; de er omtrent 2,20 m. brede og 1,30 m. høie. De kan brukes på de enkelte kjelker, men er også innrettet slik at to kan lisses sammen og brukes som et seil for to sammensurrede kjelker, og det tror jeg skal komme til å trekke godt. De veier omtrent 0,6 kilo hver. Dessuten har vi nu det meste av provianten ferdigstuvet i sekker.»
