kommet til ro, og vi har kanskje mere å vente fra vår kamerat om babord, som jeg gjerne byttet for bedre naboskap. Det ser ellers ut som skruingen nu, efterat denne sydøstlige vinden er kommet, har forandret retning og holder sig til skrugarene for og akter, som går tvers på vinden, mens krabaten om babord, som omtrent følger vindretningen, har vært noenlunde rolig. Gravningsarbeidet fortsettes også idag; vi vil iallfall få overkanten av rekkene skikkelig frem over ishaugen. Den er unektelig imponerende å se på nu i måneskinnet, og en kan ikke, hvor sterk en så føler sig, la være å få respekt for en motstander som rår over slike krefter. Det er sandelig ingen søt rambukk å stå for. Men «Fram» står, hun; det var nu heller ikke noen annen skute som hadde klart det angrep. På mindre enn en time bygger denne isen op en mur på siden av oss og over oss som vi vel kunde arbeide i en måned på å føre vekk, og enda ikke bli ferdige med. Der er noe jutulaktig i slikt. En føler sig som små dverger i kamp med rimturser; en må berge sig med list og knep for å slippe løs av denne kjempeneven, som sjelden slipper hvad den en gang har fått tak om. Og «Fram» er farkosten, den sinnrike, som dvergene har tømret med all sin kløkt for å opta jutulkampen. Ombord i denne farkosten arbeider de flittig som maur, mens jutulen bare finner det umaken verd å vende og vri litt på kroppen sin en gang imellem. Men hver gang han vrir på sig, ser det ut som nøtteskallet skulde knuses, begraves, forsvinne; men så sinnrikt har dvergene laget sitt nøtteskall at det stadig flyter ovenpå og snor sig ut av favntaket. Gamle sagn om troll og jutuler, om Tors basketak i Jotunheimen, da fjell ramlet ned, da berghamrer blev slynget avsted, daler fyltes med stenurer, alt slikt faller en i tankene når en ser ut over disse veldige massene som bukter sig bortover i måneskinnet, skrugar i skrugar. Og da jeg her idag så karene stå på ishaugen og hakke og spa for å få litt av den bort, da syntes jeg de var mindre enn dverger, mindre enn maur – – Men enda mauren ikke drar mer enn en gran-nål ad gangen, bygger den dog en tue i tidens løp, og bor der godt og lunt i le for storm og vinter.
Om det så hadde vært uttenkt av all verdens ondskap, kunde ikke isen gjort et styggere angrep på «Fram» enn dette siste. Flaket er kommet inn på oss fra babord, 2–3 m. tykt, har skjøvet sig op på
