her ombord, for til slutt, sunde og friske og med godt utbytte, å nå hjem til Norge. Og så vil vi drikke en skål for «Fram».»
Så omtrent lød det. Derefter fulgte musikknummere og optreden av smeden Lars som solodanser, til almindelig jubel. Lars forsikret oss at kom han så sant tilbake en gang, og på fest igjen, slik som da vi reiste fra Kristiania og Bergen, så skulde leggene nok få spenne i det de kunde. Så kom en skål til – for dem som satt der hjemme og ventet år efter år, som ikke visste hvor de skulde la tanken søke oss, som lyttet og lyttet, og ikke fikk noe svar, men like fullt hadde tro på oss og på ferden, dem som lot oss dra ut, dem som ofret mest. – Festen fortsatte under musikk og stadig munterhet utover kvelden, og det gjorde ikke noe skår i stemningen da vår prektige læge kom med cigarer, en vare som begynner å stå i meget høi kurs her oppe – den blir sørgelig sjelden. Den eneste skygge i vår tilværelse er at Sverdrup ikke er helt frisk av sin mavekatarr ennu. Han må holde diét, og det er han svært lite skikket til, stakkars fyr; han må spise hvetebrød, melk, rå bjørnebiff og havregrynsgrøt, men har dessuten lyst på alt mulig annet, fra kake til syltetøi og frukt. Men han går da oppe nu, og har alt vært en tur ute igjen.»
«Lørdag den 22. desember. Samme vind fra sydøst. Det er blitt til en ordentlig storm; det durer og klaprer i riggen oppe over hodene våre, en ren nytelse å høre på – det bærer sikkert med fart nordover. Stikker en nesen utenom teltdøren oppe på dekket, hviner det om ørene på en, sneen pisker en i ansiktet, på få minutter er hele figuren hvit. Og kommer en bort i sne-observatoriet, eller ikke så langt engang, kan en ikke skimte «Fram» lenger. Det er snaut nok en kan holde øinene åpne uten å få dem fulle av sne. Jeg undres på om vi ikke skulde ha kommet forbi 83-graden nu? – I natt omkring halv ett fikk skuten plutselig et sterkt trykk, så allting skranglet ombord; jeg kunde lenge kjenne det ristet under mig der jeg lå i køien. Til slutt hørte jeg også during og skuring av skruingen. Jeg bad vaktmannen lye efter hvor det var, og ha et øie med flaket vi ligger i, om det skulde sprekke, og noen av greiene våre komme i fare. Han mente han kunde høre skruing både forut og akterut, men det var ikke lett å skjelne det fra duringen av stormen i riggen. Idag middag omtrent klokken halv ett fikk «Fram» igjen en voldsom dunk, enda
