......Nu skal kampen begynne, den demrer i nord. Å – å drikke
kamp, kamp av fulle skåler! Kamp er liv, og bakenom vinker seiren.
Jeg lukker øinene; jeg hører en stemme som synger mig
«inn mellem duftende birke,
inn mellem blomstene, lengere inn,
inn under granskogens kirke!»
«Mandag den 19. november. – Kan du annet enn bli i godt humør ved å se disse hvalpene som kommer hoppende og dansende op omkring dig og er ferdige til å rive dig i stykker av bare livslyst? For dem er livet solskinn, enda solen for lenge siden er borte. Og så «Kvikk», familiemoren, midt imellem dem, logrende tykk og fornøid med halen.
Ellers vet jo de også hvad ulykke er. Her i forgårs eftermiddag mens jeg satt og arbeidet – møllen sveiv rundt rundt der ute, og jeg hørte Peder bære mat til hvalpene som sloss litt om matfatet efter gammel vane – kom jeg til å tenke på at den igrunnen var en stygg innretning for dem den mølleakselen som går så ubeskyttet ute på dekket. Ti minutter senere hørte jeg uhyggelig langstrakte hundehyl, verre enn vanlig når de slåss; i det samme sakket møllen i gangen, og jeg sprang ut. Der så jeg en hvalp midt på akselen svive rundt og ule jammerlig, så det skar en inn i sjelen. I bremsetauet hang Bentsen og halte av alle krefter; men møllen gikk ennu. Min første innskytelse var å gripe en øks som lå der for å gjøre ende på elendigheten, hylene var for hjerteskjærende; men i næste øieblikk sprang jeg ned for å hjelpe Bentsen og fikk møllen stanset. I det samme kom Mogstad, og mens vi holdt møllen, fikk han endelig hvalpen løs. Det så ut til å være liv i den ennu, og han begynte å gni og mase med den. Hårene var på en eller annen måte kommet fast midt på glatte stålakselen, hadde vel blitt hengende fast i kulden, og det stakkars dyr måtte følge med og blev dunket i dekket for hver omdreining. Langt om lenge løftet den virkelig på hodet og så sig fortumlet om; det var mange rundreiser den hadde gjort – ikke å undres på at det var vanskelig å finne sig til rette i begynnelsen. Så reiste den sig op på forlabbene; jeg bar den akter på halvdekket og strøk og klappet den. Snart kom den på alle fire igjen og begynte å sjangle omkring, men visste ikke hvorhen. «Det var godt det var i hårene,» sa Bentsen; «jeg trodde det var i tungen han hang
