fast jeg, likesom den forrige.» Svive rundt med en aksel efter tungen – det grøsser i en! Jeg bar hunden ned i salongen og stelte godt med den. Snart var den i full stand igjen og leker nu med kameratene som før. – Et underlig liv, å rote om der ute på dekket i kulde og mørke. Men hver gang en går op med en løkt kommer de farende, setter sig rundt, letter på labbene, stirrer inn i lyset og begynner så å hoppe og danse og leke med hverandre rundt løkten som barn om juletreet. Slik går dag efter dag; de har aldri sett annet enn dette dekket med et telt over, ikke engang en blå klar himmel. Og vi mennesker har aldri sett annet enn denne jord.
Nu er det siste skritt tatt over beslutningens bro. I formiddag har jeg fremstillet saken for Johansen omtrent slik som jeg har gjort det her foran. Og derefter utviklet jeg de vanskeligheter som kunde tenkes, og betonte sterkt farene og den risiko en måtte være forberedt på. Dette var en alvorlig sak, det kunde gjelde liv eller død; det måtte han ikke skjule for sig selv, men overveie grundig alt før han besluttet sig. Var han villig, vilde jeg gjerne ha ham med; men jeg så helst at han tok en dag eller to til å tenke over saken før han svarte. – Han behøvde ingen betenkning, sa han; han vilde gjerne gå. Sverdrup hadde alt for lengere tid siden snakket noe om en slik ferd, og da hadde han overveiet det og tenkt at om valget skulde falle på ham, vilde han anse det som en stor gunst å få være med. «Jeg vet ikke om De er fornøid med det svar, eller om De vil jeg allikevel skal betenke mig? Jeg får visst ikke noen annen mening.» – «Nei, har De tenkt alvorlig over de muligheter De utsetter Dem for, at kanskje ingen av oss noensinne ser mennesker igjen, og om ikke så galt hender, så undgår De iallfall ikke en hel del lidelser under en slik tur – har De tenkt overalt dette, så krever jeg ikke at De skal betenke Dem lengere.» – «Ja, det har jeg.» – «Nu vel, så er den sak avgjort. Imorgen begynner vi våre forberedelser til turen. Scott-Hansen må få utnevnt en ny meteorologisk assistent.»
«Tirsdag den 20. november. I kveld holdt jeg et foredrag for alle mann for å meddele dem beslutningen og forklare den forestående ferd. Først gjennemgikk jeg i korthet ekspedisjonens forutsetning og forhistorie og betonte hvad min plan var bygget på: den antagelse at en skute som kom fast i isen nord for Sibiria måtte drive tvers over
