nydelse da. Det kan synes narraktig at jeg vil ut på denne ferd; her var kanskje viktigere ting å utføre med rolig arbeide ombord. Men polen er nu en gang et mål som lenge har vinket menneskene. Gjør ikke vi forsøket når vi er så langt nord, tør det kanskje gå en rum tid igjen. Her vil de daglige observasjoner like fullt gå sin jevne gang, – og nordenfor er der også noe å gjøre.
Jeg har helligholdt dagen med å innrede arbeidslugaren for vinteren. Jeg har fått op en petroleumsovn og tenker den skal holde det varmt nok også midtvinters, bare jeg bygger snevegger om hytten utenfor og dekker taket med et godt snelag. Minst det dobbelte arbeide vil bli gjort, om jeg kan sitte her oppe og arbeide i vinter istedenfor å holde til i alt bråket der nede. Nu har jeg det så inderlig koselig i fred og ro, og tankene får gå sin gang uforstyrret.»
«Søndag den 9. september. 81° 4' n. br. Midnattsolen er forsvunnet for flere dager siden, solen går alt ned i nordvest; den er borte nu klokken 10 om kvelden, og vi har igjen rødmen over det evige hvite. Vinteren kommer hurtig.
Igjen en fredelig søndag med hvile og litt lesning. På skituren idag drog jeg over adskillig frosne råker; det har også begynt å skrue så smått hist og her. Til slutt blev jeg stanset av en bred åpen råk som strakte sig i nord og syd; på sine steder var den vel en 400–500 alen bred, og jeg så ikke ende på den hverken sydover eller nordover. Skiføret var godt, og det bar fort frem; med vinden gikk det mest av sig selv.
Det er unektelig et ensformig liv dette. Stundom er det som det var en lang, mørk natt, mitt livs ragnarokk som skiller det i to ... «Det sortner for solen, alt vær blir ve-svangert»; sne dekker jorden, vinden suser over endeløse snesletter, og i tre år råder vinteren, til endelig den store kamp kommer, da «menn tramper Hels vei», og livet brytes med døden i seig kamp. Men så kommer fredens tid. Av sjøen ser en atter «jordens grunn stige og grønnes på ny; fosser faller, ørnen flyver derover»; og så hallen, «mer enn solen fager», og «lange tiders liv i glede».
Pettersen, som er kokk denne uken, kom som vanlig herinn nu i kveld og fikk spisesedlen for imorgen. Han blev stående en stund bakefter, og så slapp det ut av ham at han hadde hatt slik en underlig drøm i natt: Han vilde hyre sig med mig på en ny tur som kokk; «men
