Hopp til innhold

Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/241

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

bjørner springe op bak et koss et stykke fra sig. Før de fikk børsen av ryggen, var det for sent. Og så blev det en ny jakt. Johansen skar i vei efter dem på ski. Men det gikk ham som mig; flere av hundene var foran og holdt stadig bjørnene så langt forut at han ikke kunde nå inn på skuddhold, og det endelige resultat av den jakten blev det samme som av min. – Har lykken forlatt oss? Jeg var så kry av at vi ikke hadde skutt på en eneste bjørn uten å få den, men idag –!

Merkelig at vi nu plutselig skulde få besøk av fire bjørner på en dag, efter at det har vært stilt for dem i tre måneder. Skulde det bety noe? Skulde vi være kommet nær det landet i nordvest som jeg har ventet på? Der ligger likesom forandring i luften; observasjonen i forgårs kveld gav 80° 15' – den nordligste bredde vi ennu har hatt.»

«Tirsdag den 10. april. – – –: I eftermiddag har vi fått møllebris fra NO, og det elektriske lyset smiler igjen over oss. Lørdag aften var møllen på ny i full stand efter en ukes arbeide. Hjulet er ved Pettersens kunst forsvarlig restaurert, den avbrukne møllevingen er surret og vingene gjort sterkere. Når nu også stillaset er eftersett, vil neppe noen vind kunne skade oss.»

«Søndag den 15. april. – – – Dette var altså midten av april. For en klang av glede i dette ord, av livslyst! Vårsyner drar inn i sjelen bare ved navnet – den tid da vinduer og dører blir slått på vid vegg for vårluft og sol, og vinterstøvet blir luftet bort; da en ikke lenger kan sitte stille, men må ut og kjenne duften av skog og mark og nyspadd jord, og se fjorden som ligger åpen og blinkende. For et utømmelig veid av våknende naturfryd april rummer! Men her – her finnes den neppe. Vel skinner solen både sterkt og lenge, men ikke på skoger, fjell og marker; det er bare nysneens blendende hvithet overalt. Her lokker april knapt ut fra vinterhiet. Den er ikke revolusjonenes tid her; om de noensinne kommer, blir det senere, meget senere. Tiden ruller like ensformig forbi; jeg sitter og ser på den uten vårlengslenes uro og lukker mig like fast inn i mine studiers snilehus. Dag efter dag dukker jeg ned i mikroskopets verden og glemmer både tid og omgivelser. En gang imellem fører vel en kort tur fra tusmørket her nede op i lyset; dagen stråler da om en, og sjelen åpner en liten gløtt mot solvarmen og livsmotet; men så bærer det ned i kjelleren til arbeidet igjen. Før jeg kryper til køis må jeg