var synsbedrag.) I kveld har det tatt til å skrue hvast. Klokken halv åtte begynte det akter i råken og holdt på jevnt i to timer. Det hørtes ut som en fossedur som brøt innover med uimotståelig makt. En kunde høre de svære flak rasle og brytes mot hverandre; de blev veket og stablet op i høie murer, som visstnok strekker sig efter hele råken både vest og øst. En hører duren hele veien; det kommer nærmere og nærmere; nu får skuten voldsomme støt; det er likesom bølger i isen – som kommer aktenfra og går forover. En stirrer ut i natten, men kan ingenting se, det er stummende mørkt. Nu hører jeg det brake og røre sig i kosset her på styrbords låring, det blir sterkere og strekker sig stadig lengere fremover. Endelig avtar fosseduren litt; den blir mere ujevn; begynner med sine vanlige sett, lenger og lenger mellem hvert, – og jeg fryser grundig nok til å krype ned. Men ikke før har jeg satt mig for å skrive før grunnen igjen begynner å riste og skjelve under oss, og jeg hører duren av skruingen lydt gjennem skuteveggen. Der er kanskje fare for bjørnesaksen, og tre mann går avsted for å se efter; men nei, skrugaren ligger 50 skritt fra ståltrådlinen som saksen er festet med, og så lar de den stå. Skrugaren var ellers stygg å se på, sier de, enda det ikke var stort de kunde skjelne i mørket. Nu tar det igjen på å skrue voldsomt; jeg får op og se på. Idet døren åpnes, velter fosseduren imot en. Nu larmer det både for og akter. Det er tydelig at der blir presset op skrugarer i begge råker; så hvis de når frem til oss, blir vi tatt fra begge ender og løftet lett og fint ut av vannet som en jomfru. Skrugaren er nok ikke langt fra oss på noen av kantene. Nu knirker det også i det gamle kosset under babords låring; det blir sterkere, og såvidt jeg kan se, hever kosset sig langsomt. Tversigjennem det store flaket om babord har det åpnet sig en råk, som lyser svart i mørket. Skruingen blir verre og verre. Det burer og durer rundt om oss på alle kanter, skuten rister, og det kjennes som jeg sakte blir løftet her akter på hekken, hvor jeg står og stirrer ut over de forvirrede ismasser, De ligner veldige ormer som vrir og velter sine lange kjempekropper der ute under den stille stjernehimmel, hvis fred bare brytes av en buktet nordlys-slange, som urolig vugger og krummer sig i nordøst. Og på ny hygger jeg mig ved tanken på «Fram», og ser med en slags forakt ut over all den hurlumhei som naturen til ingen verdens nytte steller istand. – Men så kom jeg til å tenke
