Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/212

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

ser du. Men dæ va feit ved, å så overhændig feit som dæ feitaste tyri; og slikt bål som vi gjorde opp – ja, va kaffevarme!» – En av de andre hadde sittet og fundert i lengere tid: «Læmpa 'n på mannskoltann, sier du – men å er mannskoltar da?» – «Mannskolta? Veit du ikkje kva mannskolta æ? Ein mannskolt dæ æ ein mannskolt dæ . . . Dæ va ein finn som brukte ein mannskolt te kaffekopp.» – En skrallende lattersalve – «Det måtte være faens kaffekopp!» – «Ja han hadde ikkje nokke anna, ser du, og så fann 'n ein slik ein; dæ va vel ikkje så rart dæ vel?» – «Å ja,» begynte Jacobsen et lengere foredrag, «det er ikke så ualmindelig at de bruker hodeskallene og skyter til måls på, formedelst lyst dertil, eller i mangel derav formedelst andre tilbøieligheter. De skyter inn gjennem øienhullene . . . . » Jeg spurte Peder om «Tobiesen sin kiste», om den noensinne var blitt opgravd, for å skaffe greie på om det var så at folkene hadde drept ham og sønnen. – «Nei, den æ aller blitt oppgrave.» – «Ja, jeg fór der forbi ifjor,» begynner Jacobsen igjen, «men var ikke i land; ellers synes jeg nok å erindre at den en gang vart opgravd.» – «Oppgrave! Å du snakke! den ha aller vorre oppgrave.» – «Ja,» sa jeg, «jeg synes også jeg har hørt noe om det; jeg tror det var her ombord, og jeg undres om det ikke var du som sa det jeg, Peder?» – «Nei, dæ ha æg aller sagt; æg sa bærre at dæ va ein som stakk ei kvalrosslænse tvert igjena kista, og ho står der ennå.» – «Hvorfor gjorde han det da?» – «Å, han vilde kjænne om dæ va nokke i kista, og så vilde 'n vel ikkje åpn 'o, ser du. Han kan nå gjenne liggje der 'n æ.»»

«Torsdag den 25. januar. Peder og jeg var i formiddag en lang tur østover langs råken, henimot en mil fra «Fram», og så hvor den sluttet op i noen eldre skrugarer; alt i alt blir den over en mil lang. Da vi gikk hjemover, tok isen på å bli urolig; under hele hjemturen skrudde det, og det ofte temmelig sterkt. – –»

«Lørdag den 27. januar. Dagslyset har tiltatt merkbart; nu kan en til nød lese «Verdens Gang» midt på dagen. Ved middag idag trodde Sverdrup at han så et land akterut; det var mørkt og ujevnt, og høit på noen steder; men kanskje det også kunde være hilder, mente han. Da jeg ved ett-tiden kom tilbake fra en tur, gikk jeg op i riggen, men så bare is som var hildret op; kanskje har det vært det samme han så, eller også har jeg vært for sent ute. (Næste dag viste det sig at det bare