unda som en hare, som om jeg aldri hadde hørt slikt før; det kom så uventet. – Merkelig så flat isen var der syd; jo lengere jeg gikk dess flatere blev den, med ypperlig sledeføre. Over slik is kunde en kjøre flere mil om dagen.»
«Mandag den 15. januar. I morges og i formiddag skrudde det forut; men mest dundret det nordfra. Sverdrup, Mogstad og Peder var i den retning, og blev stanset av en stor åpen råk. Peder og jeg gikk derefter en lang tur i NNO, forbi en stor klare som jeg var ute på før jul. Det var glimrende flat is og ypperlig sledeføre, bedre jo lenger vi kom nord. – Jo mere jeg går og ser på denne isen og streifer om på alle kanter, dess mere begynner en plan å modnes i mig som jeg lenge har ruget på. Det var allikevel råd å nå polen med hunder og kjelker over slik is, når en forlot skuten for godt og la hjemveien over Franz Josefs Land, Spitsbergen eller Grønlands vestkyst. Det vilde næsten være en lett tur for to mann. – – – Men å sette avsted til våren var forhastet. Først måtte vi nu se hvad sommeren bringer av drift. Dernæst gjør det mig tvilrådig, dette: Er det riktig å reise fra de andre? Tenk om en selv kom hjem, og de ikke! Men på den annen side: Er det ikke for å gjennemforske de ukjente polartrakter jeg er dradd ut? Derfor har det norske folk ofret sine penger. Og da er det vel først og fremst ens plikt å gjøre hvad en kan for å nå det mål, eller mest mulig av det. Jeg får se; det fikk være den siste tilflukt – –.»
«Tirsdag den 16. januar. Isen er rolig idag.
Gjør lengsel sløv, eller går den trett og stivner til slutt? Hvorfor er hjemmet kommet så langt bort, og livet blitt så tomt, så tomt? Er det våruroen som alt begynner å komme over en, trangen til handling, til noe annet enn dette dvaske liv? Men er menneskets sinn da ikke annet enn en rekke stemninger og følelser, uberegnelig skiftende som de vekslende vinder? Er kanskje trett. Dag og natt har tankene kretset om dette ene, om muligheten av å gå over polen og hjem; kan hende trenger en nu til hvile, til å sove, sove. Eller er jeg redd for å våge livet? Nei, det kan ikke være det. Men hvad er det da som holder mig tilbake? En hemmelig tvil om planens utførbarhet? Jeg finner ikke lenger rede i noen ting, allting floker sig sammen. Alt er så tomt, omkring mig og i mig. Jeg ser på billedene hjemmefra, og blir vemodig på en egen sløv måte. Jeg ser inn i fremtiden, og synes næsten det er
