Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/202

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest


Der er et irsk ordsprog som sier: «Vær lykkelig, og hvis du ikke kan være lykkelig, vær sorgløs, og hvis du ikke kan være sorgløs, så vær så sorgløs som du kan.» Det er en god livsvisdom, som – nei, hvorfor slike ordsprog? det trenges ikke her; livet er jo i grunnen gildt. Det brøt ut av Amundsen her igår så inderlig opriktig: «Ja, er det ikke det jeg sier: vi er de lykkeligste mennesker på jorden som kan leve her oppe; ingen sorger har vi; vi får allting giendes uten at vi behøver å tenke på det, og godt har vi det i alle måter.» Ja, mente Scott-Hansen, det var unektelig et sorgløst liv. Og her for en stund siden lot Juell vel så sterke ord falle; særlig tiltalende syntes nu han det var at der ikke fantes noen stevninger og ingen obligasjoner eller kreditorer. Og jeg selv? Å jo, det er et sorgløst liv, ingenting som hviler tungt på en, ingen brever, ingen aviser, intet forstyrrende. Her er klosterlivet, fjernt fra verden, det jeg drømte om som yngre, hvor en i fred kunde hengi sig til sine studier. Jeg er også lykkelig. Lengsel, selv dyp vemodig lengsel er ikke ulykke. En har iallfall ikke lov til å være annet enn lykkelig når skjebnen lar en få følge sine idealer, slippe å slites ut i hverdagslivets prosa, søke andre mål og friere syn . . .

«Hvor der arbeides, der kommer seiren,» har en dikter fra arbeidets land sagt. Ja, jeg «arbeider» så hardt jeg orker – så kommer vel seiren «akandes på en fjøl»; jeg ligger her på sofaen, leser om Kanes elendighet, drikker bokkøl, røker cigaretter – for jeg må tilstå jeg er blitt forfallen til denne dårskap jeg fordømmer så sterkt; men kjødet er gress – jeg blåser røkskyene ut i rummet og drømmer lyse drømmer –.»

«Torsdag den 4. januar. Det ser næsten ut for mig som demringen stiger merkbart nu; men det er vel mest innbilning, kan jeg tro. Jeg er ellers lett til sinns, og det enda vi nok driver sydover igjen. Men hvad gjør så egentlig det? Kanskje vi gagner videnskapen likeså meget ved det, og når alt kommer til alt, er det vel mest en forfengelighet dette med å nå Nordpolen. Nu vet jeg jo i grunnen så omtrent hvordan det må være der oppe («Jo takk san!»). Vårt store dyp henger sammen med og er en del av Atlanterhavs-dypet, derom kan der ikke være synderlig tvil; og har jeg ikke alt funnet at det må gå akkurat efter beregningene hvis vi bare får gunstig vind? Er ikke det for så vidt nok? Mangen en har før oss måttet vente på vind. Og