få bestemt vårt sted og bli holdt å jour med den krepsgang det kreker fremover i. Det er en litt tvilsom fornøielse med slike observasjoner i ÷ 30° til ÷ 40°. Å stå der og pusle med de fine instrumenter og stille inn metallskruer med bare fingrene er ikke for søtt. Det hender da heller ikke så sjelden at de må slå nevene og trampe i benene op og ned på dekket. Og det vekker stormende munterhet i salongen når de kommer ned efter å ha opført en av disse tordnende negergig duetter over våre hoder så hele skuten har ristet, og vi uskyldig spør dem om det var koldt oppe. «Nei da,» sier Scott-Hansen, «langtfra, det er en ganske behagelig temperatur.» – «Det er vel ikke koldt på benene heller nu?» – «Nei, jeg kan ikke si det; men av og til blir det litt kjølig på fingrene.» Han hadde nettop frosset av sig et par, og vil ikke bruke ulveskinnsdrakten som jeg har utlevert til meteorologene. «Dertil er det da for mildt ennu; og så skal en ikke forvenne sig,» sier han. – En morgen hendte det, vet jeg, at Scott-Hansen fór op på dekket i bare skjorte og underbukser for å ta en observasjon – jeg tror det var i ÷ 40°. Han hadde ikke tid til å få på sig klærne, mente han.
Med visse mellemrum tar de magnetiske observasjoner på isen også, disse to. Jeg ser dem da stå med løkter og greier, bøiet over sine instrumenter; men rett som det er ligger de flate bort efter isen i strak springmarsj, og slår med armene så de går som møllevinger for en 10– 12 m. vind; – men «det er slett ikke noe koldt å snakke om». Jeg må tenke på når det i beretninger om enkelte tidligere ekspedisjoner heter at ved slike temperaturer var det umulig å ta observasjoner. Det skal mere til enn som så før disse karene gir op. I pusterummene mellem observasjoner og beregninger hører jeg en dur fra Scott-Hansens lugar; det betyr nok at nu får assistenten en dosis astronomi og navigasjon til livs av chefen.
Det er svært så kortene kommer i bruk der ute i salongen om kvelden nu; spilledjevelen grasserer til langt utover natten. Selv vår skikkelige Sverdrup er blitt besatt av ham. Ennu har de jo riktignok ikke spilt skjorten av kroppen; men de har bokstavelig talt spilt brødet av munnen på hverandre, og to arme stakkarer måtte gå her uten ferskt brød en hel måned fordi de hadde tapt «lonsene» sine til motstanderne. Men like fullt er nu kortene her oppe en sund og uskyldig adspredelse som stadig bringer latter og glede.
