og drømme mig hjem. – Og så får du ha takk da, du gamle år, både for godt og for ondt.»
«Mandag den 1. januar 1894. Året begynte godt; Juell vekket mig med sin glade stemme, ønsket godt nytt år, og bød tyrkisk kaffe på sengen, en herlig kaffe som han hadde fått i julegave fra frøken Fougner. Det er deilig klart vær med ÷ 38°. Jeg synes næsten demringen i syd begynner å vokse alt; idag var den øverste rand av den 14° over horisonten.
En bedre middag klokken 6:
- Tomatsuppe.
- Torskerogn med smeltet smør og poteter.
- Renstek med grønne erter, poteter og tyttebærsyltetøi.
- Moltegrøt og melk.
- Ringnes bokkøl.
Jeg vet ikke om dette begynner å gi inntrykk av store lidelser og savn? – – Jeg ligger på køien, skriver, leser og drømmer. Underlig slik å skrive et nytt årstall for første gang. Først da får en riktig tak på at det gamle år er borte, og det nye har tankene ikke så lett for å tumle med. Hvem vet hvad det bærer i fanget? Også både godt og ondt vel. Men mest godt. Nærmere målet og hjemmet – det kan ikke være anderledes. Å ja, bring oss, om ikke målet – det var for tidlig – så fremad mot det; styrk vårt håp. Men kanskje – nei, intet kanskje! De har fortjent det disse kjekke guttene. Der er ikke tvil i deres sjel; mot nord står all deres higen; jeg ser det på dem, det lyser ut av hvert øie. Et pust av skuffelse hver gang det går mot syd, men et lettelsens sukk når det bærer nordover inn i det ukjente. Og det er vel mig og mine teorier de stoler på. Om jeg skulde ha tatt feil og ledet dem på ville veier? Å jeg kunde ikke handle anderledes! Vi er alle midler i større krefters hånd. I høiden er vi vel født under lykkelige eller ulykkelige stjerner. Hittil har min vært lykkelig; skulde den nu formørkes? Jeg er neppe overtroisk; men jeg tror på den.
Og du, fedreland, hvad har det gamle år bragt dig og hvad har det nye i sin hånd? Det båder lite å tenke på det; – men jeg ser på maleriene våre, på Werenskiold, Munthe, Kitty Kielland, Skredsvig, Hansteen, Eilif Peterssen, og så er jeg hjemme, hjemme!»
