var naturligvis bedre enn noen gang – maten var nu engang det viktigste vi kunde gjøre fest med. Middagen var førsterangs, kveldsmaten likeså, og efterpa kom svære ladninger av julebaksten frem; den hadde Juell drevet på med i flere uker. Så fulgte en hyggelig toddy med en cigar – idag var det selvfølgelig tillatt å røke i salongen. Men sitt høidepunkt nådde stemningen da to kasser med julegaver blev bragt frem; den ene var fra Scott-Hansens mor, den annen fra hans forlovede, frøken Fougner. Det var rørende å se den barnlige glede hver enkelt mottok sine gaver med, enten det nu var en pipe, en kniv, eller et stykke leketøi; det var jo som et bud der hjemmefra. Så blev det holdt taler. Og «Framsjå» utkom med et illustrert tilleggsnummer, hvis tegninger var utført av den berømte polartegner «Huttetu».
Der var også mange dikt, bl. a. et som skildret alle de viktigste begivenheter i den senere tid:
Bjørner sees, hunder fødes,
der bakes kaker, store, små,
Hendriksen på isen støtes
ei omkuld av bamsen grå,
Mogstad med sin rifle klikker,
Jacobsen sin lanse stikker –
o. s. v
En anneln lang vise handlet om «Hunderovet ombord i «Fram».»
Vår vokter og vår harpunér,
kvirre-virre-vip bom bom,
går sid’ om side op og ner,
kvirre-virre-vip bom bom.
Vår vokter har på vanlig vis,
kvirre-virre-vip bom bom,
bragt med sitt store hunderis,
kvirre-virre-vip bom bom.
Vår harpunér er lysets mann,
han bærer løkten i sin hand,
og talen er naturligvis
om bjørnejakt her nord på is.
