drift. Observasjonen igår setter oss på 78° 44' n. br., altså 5' nordligere enn i tirsdags. Det går uhyggelig smått; men det går; og det må gå – det kan ikke feile.»
«Tirsdag den 5. desember. Det er den koldeste dag vi ennu har hatt, med ÷ 35,7° og en bitende sno fra OSO. Observasjonen i eftermiddag gir 78° 50' n. br.; det er 6 minutter nordligere siden lørdag, eller 2 minutter i døgnet. I eftermiddag hadde vi det herligste nordlys, i strålende buer tvers over hvelvet fra øst mot vest. Men da jeg var oppe nu i kveld, var hele himmelen overtrukket; bare én stjerne lyste gjennem sløret – det var hjemmets. Hvor jeg elsker den stjernen! Den er det første øiet søker, og alltid lyser den over vår ferd. Det er som intet ondt kan finne oss så lenge jeg har den . . .»
«Onsdag den 6. desember. I eftermiddag har isen slått en sprekk fra styrbord aktenom skuten; nu i kveld ser jeg den har åpnet sig. Vi må også vente skruing nu vi snart har nymåne; det er vel enten idag eller imorgen.»
«Torsdag den 7. desember. Imorges klokken 5 skrudde det henimot en times tid her ved akterenden; jeg lå i køien og hørte det knirke og skure og brake. I eftermiddag har det også vært svak skruing; men det var for ingenting å regne. Ingen slakking i formiddag.»
«Fredag den 8. desember. Imorges klokken 7 til 8 skruing. Som jeg i eftermiddag sitter og tegner, lyder plutselig et voldsomt knall eller brak, likesom rett over hodet mitt, – som om store ismasser ramlet ned fra riggen like over min lugar. Alle mann skvetter op, får på sig litt tøi; de som sover middagslur spretter fra køien midt inn på salonggulvet: «Hvad er på ferde?» Pettersen renner så ubendig opover trappen at han slår døren i ansiktet på styrmannen som står i gangen og holder «Kvikk» – hun er også sprunget opskremt ut fra sin barselstue i bestikklugaren. På dekket kunde ingenting opdages annet enn at isen er i bevegelse og synes å sige fra skuten. Allerede imorges og igår var store hauger skrudd op under akterenden. Braket skyldes vel et plutselig press på isen, så den med ett er løsnet fra veggen langs hele skuten – hun fikk da også i det samme sterk slagside til babord. Der var ingen knaking av tre å høre, så «Fram» kan i hvert fall ikke være skadd. Men det var koldt, og vi krøp ned igjen.
