Mens vi sitter og spiser til kvelds klokken 6, begynner det med ett
sett å skrue. Det knirker og durer og dundrer langs skuteveggen her
akter så det ikke er råd å føre en skikkelig samtale engang, en må
skrike høit. Av og til innimellem brakene vilde en fra orgelet kunne
hørt en tone av Kjerulfs melodi: «Jeg kunde slett ikke sove for
nattergalens røst.» Det var ikke så underlig at Nordahls mening, at det
vilde være behageligere om skruingen holdt sig forut ved baugen istedenfor
å forstyrre oss her akter, ikke møtte noen motsigelse. Levenet
der ute varte henimot 20 minutter; så blev alt stille.
Nu i kveld kom Scott-Hansen ned og varskudde at der var et usedvanlig nordlys ute. Lysrefleksene spilte henover sneflaten, og på dekket var det helt klart. Det brente over hele himmelen, men mest i syd, hvor vuggende ildmasser lå og glødet høit oppe. Senere kom Scott-Hansen igjen for å si at nu var det enestående. Og det var visst. Det som før vugget i glødende masser hadde nu skilt sig ut i skinnende mangefarvede bånd som buktet og slynget sig tversover himmelen både i syd og nord. Strålene glimret i de reneste, mest krystall-lysende regnbuefarver, især rødfiolett eller karmin og det klareste grønt. Som oftest var buenes stråler røde ved bunnen, og skiftet høiere oppe over i tindrende grønt som øverst blev mørkere og nærmet sig blått eller fiolett for å forsvinne i himmelens blå; eller også var strålene i en og samme bue skiftevis klart røde eller klart grønne, og kom og gikk som jaget av storm. Det var et uendelig funklende farvespill som overgår alt en kan drømme. Av og til steg synet til en slik mektighet at det næsten tok pusten fra en, og en syntes at nu var grensene nådd, det måtte hende noe – vilde himmelen ramle sammen? Men nettop som en står i åndeløs ventende spenning, vips triller det hele noen lette hurtige skalaer nedover, og er nede i det bare intet. Det er noe høist udramatisk ved slike kollbøtter; men det skjer med slik overlegen sikkerhet at en ikke kan ta det ille op. En føler sig stillet overfor en mester som har fullkomment herredømme over sitt instrument. Det er som han bare leker henover strengene; med et eneste buestrøk farer han fra den høieste patos lett og elegant ned i stille hverdagslig lyrikk, for så med et par fristende strøk å arbeide sig op til patosen igjen. Av og til er det næsten som han holder oss for narr, erter oss. Men når
