ulmende lengsler, lav og fjern som barndommens drømmeland; høiere op smelter den over i rødgult, så gjennem lyst grønnblått over i det dype stjernesådde blå, og svinner – som det var i livets dype gåte – i det uendelige rum, det ingen demring noen gang skal gjennem bryte. Oppe i nord bevrende buer av svakt nordlys, ennu usikkert skjelvende som en våknende lengsel, for snart, som ved et trylleslag, å storme frem gjennem himmelens dunkle blå i lysende strålebunter – aldri i ro, alltid skiftende som menneskesjelen selv. Jeg kan sitte og se og se, øinene suger sig inn i drømmegløden der vester, månens tynne bleke sølvsigd dypper sin nederste spiss i blod, sjelen bæres avsted gjennem farvebadet og lenger ut, mot solen, som er så langt, langt borte, mot det ene, mot gjensynet – –: For damp og fulle seil står «Fram» inn fjorden efter endt hverv, landet ligger smilende sollyst på begge sider: og så .... å, tusen timers og dagers lidelse smeltet sammen i et øieblikks uendelige jubel! – Huff, et isnende vindpust . . . jeg springer op og går. Drømme og drømme ja! Og så langt fra målet – med hundreder og atter hundreder av mil imellem oss, is og land og atter is. Og her driver vi i ring og i tull, og ingenting når vi. Bare vente, alltid vente! På hvad?
«Eg drøymdest på ein sætervoll
og soli skjein so bjart, –
eg vaknad på ein øydeholm,
og himmelen var svart.»
Ennu et blikk op til hjemmets stjerne, den som stod hin kveld over Kapp Tsjeljuskin, og jeg kryper ombord, hvor vindmøllen maler rundt i den kolde vind, og det elektriske lys stråler gjennem skylightet ut i den isnede øde polarnatt.»
«Onsdag den 8. november. Stormen har gitt sig helt (vi hadde hatt storm de to foregående dager); ikke møllebris en gang. Vi forsøkte å la hundene ligge ute i natt, istedenfor å ta dem ombord om kvelden, som vi har gjort i den senere tid. Resultatet var at en hund igjen blev bitt ihjel av de andre om natten. Det var «Ulabrand», den gamle brune tannløse kroken, som strøk denne gangen. «Job» og «Moses» er gått samme veien før. Observasjonene igår aftes setter oss på 77° 43’ n. br. og 138° 8’ ø. l. Det er lengere syd enn vi ennu har vært. Ikke noe å gjøre ved det; men skitt er det. En ringe trøst at vi er
