Dette er en opfatning som blir enda merkeligere, når en ser den i
lys av de naive forestillinger som den øvrige verden på den tid næret
om fremmede jordstrøk.
Så syknet vårt folk hen, og hundrer av år svant før atter ferdene gikk mot de nordlige farvann. Denne gang var det andre nasjoner, særlig hollenderne og engelskmennene, som gikk i spissen. Men de gamle nordmenns nøkterne anskuelser var gått tapt. Isteden møter vi utslag på utslag av menneskets eiendommelige dragning nettop mot de ideer som er mest fantastiske. Særlig har denne lyst funnet en vid tumleplass hvad de nordlige egne angår. Da den drepende kulde ikke fantes, slo teorien over i sin motsetning, og merkelige er de vrangforestillinger som har holdt sig like ned til vår tid. Om igjen og omigjen det samme, at den forklaring av fenomenene som er den naturligste, er den som mest skyes; gis ingen mellemvei, så heller de villeste hypoteser. Alene på den vis kunde troen på et åpent polarhav opstå og holde sig, skjønt man overalt møtte is – det måtte jo finnes bak isen. Troen på en isfri nordost- og nordvestpassasje til Chatai’s eller Kinas og Indias rikdommer var først utkastet i slutten av det 15de århundre; den led nederlag på nederlag, men dukket allikevel op igjen gang på gang. Siden isen stengte på sydligere bredder, så måtte veiene ligge lengere nord; til slutt søkte man gjennemfarten over polen selv.
Så ville disse teorier enn var, har de dog virket til menneskehetens gagn; de egget til reiser og dåd som øket vårt kjennskap til jorden. Arbeidet i forskningens tjeneste er ikke spilt, selv om det bæres av falske forestillinger. For en ikke liten del er det vel også disse kimærer England fra først av skylder, at det er blitt jordens mektigste sjøfarende nasjon.
Det er på mange måter og ad mange veier menneskeheten har søkt å trenge inn i dette dødens rike. Fra først av skjedde det bare til sjøs, men skibene var i begynnelsen uskikket til å opta kampen med isen. De gamle nordmenns klinkbygde gran- og furuskuter var ikke mere hensiktsmessige enn de første engelske og hollandske polarfareres småklumpete karaveller. Litt efter litt lærte man dog å tillempe fartøiene bedre efter forholdene, og dristigere og dristigere tvang man dem inn mellem de fryktede isflak.
De ukultiverte polarfolk, så vel de der bor på Sibirias tundraer,
