Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/11

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest
7

urolige hoder som ikke fikk rum i Norge. Men de dreves også av virkelig vitelyst. Allerede Ottar, som omkring 890 opholdt sig ved kong Alfreds hoff i England, vet vi drog ut for å utforske landenes utstrekning, eller, som han selv sier, «han fikk en innskytelse og et ønske om å lære å kjenne og vise, hvor langt landet strakte sig nordover, og om der var noen beboelse av mennesker nord hinsides ørkenen». Han bodde selv langt nordpå, rimeligvis på Bjarkøy, og reiste rundt Nordkapp og østover helt inn i Hvitehavet.

Om Harald Hardråde, «nordmennenes erfarne konge», forteller Adam av Bremen, at han foretok en reise ut i havet mot nord og «undersøkte det nordlige oseans vidde med sine skib, men mørket utbredte sig foran den sviktende verdens gap, og han undgikk med nød og neppe den umåtelige avgrunns svelg ved å vende sine skib». Det var Ginnungagap, brådypet ved verdens ende. Hvor langt han kom vet ingen, men i hvert fall fortjener han anerkjennelse som en av de første polarfarere der reiste av rent vitebegjær.

Selvfølgelig var ikke disse nordmenn fri for sin tids overtroiske anskuelser om polaregnene, hvor de jo hadde sitt Ginnungagap, sin Nivlheim, Helheim, og senere Trollebotn; men selv i disse mytiske og poetiske forestillinger lå der så stor en kjerne av virkelig iakttagelse, at de må sies å ha hatt en merkelig grei og klar opfatning av forholdenes rette natur. Hvor nøkternt og riktig de så, viser sig best et par hundre år senere i vår gamle litteraturs mest videnskapelige avhandling, «Kongespeilet», hvor det heter at «så snart en har fart over det meste av havet, da er det slik en mengde med is i sjøen at jeg vet ikke make til slikt annensteds i all verden. De isene (d. e. isflakene) er somme så flate som om de hadde frosset på selve havet, en fire-fem alen tykke, og ligger så langt unda land (d. e. Grønlands østkyst) at det kan bli fire dagsferder eller flere, når folk skal fare over isen (til lands). Men de isene ligger mere i nordost eller i nord utfor landet, enn i syd, eller sydvest eller vest – – »

« – – Disse isene er underlige av natur; de ligger stundom så stille, som ventelig er, med adskilte våger eller store fjorder; men stundom har de så stor og stri en fart, at de farer ikke senere enn det skib som har god bør, og de farer ikke sjeldnere mot været enn med, når de først kommer ivei.»