vekket av Hendriksen med underretning om at der lå «flere hvalrosser på et flak like ved oss». – «Å død og pine!» Jeg sprang op og var i klærne i en fart. Det var en vakker morgen med deilig stille vær; en kunde høre det skoggre henover den blanke vannflaten fra hvalrossene, som lå i en haug på et flak et stykke innenfor oss; bak dem blinket blå fjell i solen. – Endelig var harpunene slipt, børser og patroner ferdige, og Hendriksen, Juell og jeg drog avsted. Det syntes å være et lite vinddrag fra syd, og vi rodde inn nordenom dyrene for å komme i le av dem. Av og til lettet vaktmannen på hodet, men så oss knapt, og vi ség på. Snart var vi så nær at vi måtte ro forsiktig. Juell skåtet frem, mens Hendriksen gjorde sig klar forut med harpunen, og jeg bak ham med børsen. Så snart vaktmannen lettet hodet, stanset årene, og vi stod urørlige; så dalte hodet igjen, og nye åretak drev oss frem. Kropp ved kropp lå de stuvet sammen på et lite flak, voksne og unger om hverandre. Noen svære kjøttkolosser. Av og til viftet en av damene sig med en sveiv, frem og tilbake over kjøttmassen – hun lå på ryggen eller siden; så blev alt stilt igjen. «Å jøje mig, der er mye kjøttmat,» sa Juell, som var kokk. Varsommere og varsommere ség vi innpå; mens jeg satt ferdig med børsen, tok Hendriksen godt tak om harpun-skaftet. I det samme båten støtte mot flaket, reiste han sig, og avsted for harpunen, men traff for høit, skrenset på den seige hud og hoppet bortover ryggene. Nu blev der liv. En 10– 12 svære fæle hoder reiste sig med en gang mot oss, kjøttbergene vendte rundt med en fart som var uforståelig, og kom vaggende med opreiste hoder og dumpe brøl ut mot flak-kanten hvor vi lå. Det var unektelig et imponerende syn. Jeg kastet børsen til kinnet og brente løs på et av de største hodene. Det gav et søkk i det, dyret ravet, men stupte forover i vannet. Så en kule i hodet på nok en; den sank også sammen, men fikk så vidt veltet sig ut. Og så bar det i vannet med hele flokken så vannspruten stod om oss. Alt var skjedd på et par sekunder. Men snart kom de op igjen, rundt om båten, det ene hode sværere og styggere enn det annet, og ungene tett ved siden. De stod på ende i vannet, brølte og rautet så luften skalv, kastet sig forover mot oss, til sidene, og så på ende igjen, og nye brøl fylte luften. Veltet sig rundt og forsvant med et plask; så op igjen. Det kokte og fosset i vannet langt utover; det var som den før så tause isverden med ett slag var blitt
