Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/118

Fra Wikikilden
Denne siden er ikke korrekturlest

kokende raseri. Hvert øieblikk kunde en vente en hvalrosstann eller to inn gjennem båten, eller å kjenne sig løftet og slengt rundt – noe slikt var da det minste som måtte hende efter så meget ståhei. Men bulderet varte, og ingenting hendte. Jeg utsøkte mig igjen mine ofre; de brølte og gryntet som de andre, men blodet rant fra munn og nese. En kule til, og den ene ség overende og fløt i vannet, så en kule i den annen, og den gjorde det samme. Hendriksen var nu ferdig med harpunene og satte dem begge fast. Enda én blev skutt; vi hadde ikke flere harpuner og måtte hugge en selhakke i hodet på den for å holde den oppe; men taket glapp, og den sank uten at vi kunde berge den. Mens vi bukserte byttet til et isflak, kretset hvalrossene om oss ennu en stund; men vi kunde ingenting gjøre, da vi ikke hadde midler til å berge dem, om vi skjøt fler. – Snart kom skuten til og tok våre dyr ombord, og vi drog videre langs kysten. Vi så meget hvalross i farvannet her. Enda to til skjøt vi om eftermiddagen, og vi kunde tatt mange flere, hadde vi villet ofre tid på det.

Mot en sterk strøm fortsatte vi nu veien langs kysten sydover forbi munningen av Kjatanga. Denne østre del av Taimyr-halvøen er et forholdsvis høit fjell-land, men med et lavere sletteland foran ytterst ute ved sjøen, tilsynelatende det samme lavland som vi hadde sett strekke sig langs kysten omtrent hele veien. Da sjøen så temmelig åpen og isfri ut, gjorde vi flere ganger forsøk på å korte veien ved å forlate kysten og sette rett over mot Oleneks munning; men hver gang tvang en tett iskant oss tilbake inn i råken.

Den 14. september var vi ut for landet mellem Kjatanga og Anabara. Det var også et nokså høit fjell-land, med lav kyst foran. Denne kysten minte ikke lite om Jæren i Norge. Sjøen var uhyggelig grunn; om natten blev det til slutt bare 7 meter vann, og vi måtte gå tilbake et stykke. Vi hadde isen like utenfor oss; men der var allikevel tilstrekkelig landråk til å komme østover. Dagen efter fikk vi «godt åpent vann, men grunt, stadig 12 – 13 meter. Det var hel dønning fra øst, så der måtte altså være åpent hav østover, som vi jo hadde ventet. Det var klart, at Lena alt begynte å gjøre sig gjeldende med sine varme vannmasser. Vannet var her mere brunt og røpet tilblanding av mudret elvevann. Saltgehalten var også sunket betydelig».

«Å gå inn til Olenek» – skriver jeg i min dagbok for denne dag