Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/114

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest

RUNDT DEN GAMLE VERDENS NORDENDE


H

vor lys og skygge skifter i dette arktiske land. Da jeg om morgenen

den 9. september kom i tønnen, så jeg at isen var slaknet ut fra land nordover, og jeg kunde forfølge en råk som kunde føre oss op i åpent vann nordenfor. Jeg gav straks ordre til å få dampen op. Barometeret var jo unektelig lavt – lavere enn vi hadde sett det før på turen – og vinden kom i stive byger fra land; den jog innover slettene og hvirvlet sand og støv op i skyer. Sverdrup mente det var sikrest å ligge hvor vi lå; men det var for harmelig ikke å nytte denne ypperlige leilighet; solskinnet var så vakkert, og himmelen så så smilende og tillitvekkende ut. Jeg lot sette seil, og snart bar det nordover gjennem isen, for damp og alle de kluter vi kunde få på skuten. Nu skulde Kapp Tsjeljuskin til pers. Aldri hadde «Fram» gjort slik fart; vi logget over 8 mil; det var som hun skjønte hvad det nu gjaldt. Om ikke lenge var vi gjennem isen og hadde åpent vann langs landet, så langt øiet rakk. Odde efter odde fór vi forbi, nye fjorder og øer fant vi på veien, og snart mente jeg i storkikkerten å kunne skimte noen fjell langt nord; det måtte være i nærheten av selve Kapp Tsjeljuskin.

Det land vi seilte langsmed nordefter var ganske lavt, tildels likt det jeg hadde vært inne på dagen i forveien. Innenfor den lave kysten såes på avstand høiere, men neppe særlig høie, fjell eller fjellkjeder. Noen av dem syntes å bestå av horisontalt liggende sedimentære skifere; de var flate oventil, med bratte sider. Fjellene inne i landet var alle snedekte og hvite. På ett sted så det ut som om hele fjellstrekningen var dekket av en utstrakt is- eller snemark, som hvelvet sig ned over fjellsidene; i randen av denne flate kunde jeg se bergknauser stikke frem;