Side:Nansen,Fridtjof-Fram over Polhavet I-1942.djvu/115

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er ikke korrekturlest


men innpå var den uplettet hvit. Til å være nysne forekom denne flate mig vel sammenhengende og jevn; den lignet mer en virkelig bre.

Om kvelden nærmet vi oss nordenden av landet; men strømmen, som vi før om dagen hadde hatt med, var nu mot, og det var som om vi aldri skulde komme forbi en ø som lå utenfor stranden nordenfor oss. Inne i landet her lå den fjellhøiden som jeg alt tidligere på dagen hadde fått i kikkerten.[1] Den var flat ovenpå, med de samme bratte sider som før er omtalt. Jeg anslo høiden til 1 000 eller 15 000 fot. I havet utenfor så vi flere nye øer, hvorav den nærmeste var nokså stor.[2] Noen øer hadde vi også sett utenfor oss tidligere på dagen.[3]

Endelig, endelig nærmet det øieblikk sig da vi skulde nå forbi det punkt som så lenge hadde spøkt i hodet på oss, – den annen av de største vanskeligheter jeg hadde fryktet for på denne ferd. Jeg satt oppe i tønnen om kvelden og så nordover. Landet var lavt og øde. Ute bak havet var solen for lenge siden gått ned, kveldshimmelen drømte i gullgult. Det var så ensomt og stilt her oppe høit over vannet. En eneste stjerne var synlig; den stod nettop over Kapp Tsjeljuskin og blinket klar og vemodig fra den bleke himmel. Efter hvert som vi kom frem og fikk odden mere østlig, gikk den med; stadig stod den ovenover. Jeg måtte sitte og se og se på den. Den hadde som en egen dragning og gav slik fred. Var det min stjerne, var det hjemmets åsynje som fulgte og smilte til mig nu? – – Mange tanker tok den mens «Fram» i nattens dystre vemod arbeidet sig forbi den gamle verdens nordligste punkt.

På morgensiden var vi utfor det vi mente var selve den nordligste odde. Vi stod da opunder land, og nettop ved vaktskiftet, på slaget 4, gikk flaggene til topps, og våre tre siste karduser sendte en dundrende salutt ut over sjøen. I det samme spratt solen. Da brøt vår poetiske doktor ut i følgende stemningsfulle linjer:

«Flaggene heises, salutten går,
solen rinner, og klokken slår.»

Idet solen rant sprakk Tsjeljuskin-trollet, som så lenge hadde

heksebundet våre sinn. Nu lå veien åpen for oss ut fra vinterstengsel på

  1. Eivind Astrup's Fjeld.
  2. Axel Heiberg's Øer.
  3. Fearnley's Øer.