på, tok Sverdrup og jeg en tur i land for å se efter ren. Landet var nu helt snelagt, og hadde det ikke vært for det kramme føre hadde vi godt kunnet bruke ski. Som det var, vasset vi oss bra trette i den tunge sneen uten å se så meget som et spor efter dyr av noe slag. En forlatt verden. Trekkfuglene var for det meste allerede dradd mot syd; vi hadde møtt småflokker av dem ute på sjøen; de holdt på å samle sig til toget mot sollyset, og bragte en fattig sjel til å ønske han kunde sende bud og hilsen med dem. Bare noen enslige tyvjoer og måker var vårt selskap nu. En ensom efternøler av en gås fant jeg også sittende på iskanten en dag jeg var ute.
Om kvelden gikk vi sydover; men fremdeles fulgte dødvannet oss. Efter Nordenskiölds kart skulde det bare være 20 kvartmil ned til Taimyr-sundet; men dem holdt vi på med hele natten. Farten var minsket til omtrent en femtepart av hvad den ellers vilde vært. Det var først klokken 6 om morgenen (3. september), da vi kom inn i noe tynn is, at dødvannet slapp oss. Overgangen var følelig. I det samme «Fram» skar inn gjennem isskorpen, gjorde den som et sett forover, og gled fra nu av frem med vanlig fart. Efter den dag kjente vi ikke synderlig mere til dødvannet.
Det som efter kartet måtte være Taimyr Sund fant vi helt sperret av is, og holdt derfor lenger sydover, for å se om der skulde være noe sund å slippe igjennem. Det var vanskelig å finne sig til rette efter kartet. Hovgaards Øer hadde vi ikke sett, men derimot flere andre øer lenger tilhavs. Vi fant et åpent sund eller en smal fjord, som vi stod inn, for om mulig å få noe mere greie på det hele. Men mens jeg satt oppe i tønnen og ventet på løsningen, syntes den å bli fjernere og fjernere. Det som jeg hadde holdt for en odde av fastlandet, og som vi nu hadde på nordsiden av oss, viste sig til slutt å være en ø; fjorden buktet sig videre inn gjennem landet. Snart blev den trangere, snart videt den sig ut. Det blev mere og mere gåtefullt. Var dette kanskje Taimyr-sundet? Aldeles blikkstille var det, med skodde over landet omkring. Det var næsten uråd å skjelne den blanke vannflaten fra isen, og den igjen fra det snedekte land. Alt gikk i ett. Alt så selsomt stille og utdødd. – Håpet steg og sank med hver dreining av fjorden gjennem det tause tåkeland. Snart var det åpent vann forut, snart mere is. Vi kunde ikke se hvad. Er det Taimyr Sund? Kommer vi
