sundet nordøstover. Klokken 6 om eftermiddagen så jeg fra tønnen fast is forut. Den lå fra Taimyr-øen og helt over til øene utenfor og sperret videre fremkomst. På isen så vi mange storkobber og dessuten en hvalross. Vi gikk mot iskanten for å fortøie; men «Fram» hadde tatt dødvann og vilde næsten ikke av flekken til tross for fullt trykk i maskinen. Det gikk så smått at jeg foretrakk å ro i forveien med båt for å skyte sel. Imens seg endelig «Fram» ganske langsomt inn til iskanten, med maskinen fremdeles gående for full fart.
Å komme videre var ikke å tenke på for øieblikket. Det var vel riktignok bare et par mil fast is som stengte oss fra det rimeligvis åpne Taimyr-hav. Men å bryte gjennem den var ugjørlig; dertil var den for svær, og åpninger fantes der ikke i den på noen kant. Her hadde Nordenskiöld dampet igjennem den 18. august 1878 uten å møte spor av hindringer, og her skulde kanskje vårt håp strande, iallfall for dette år. Det var utenkelig at isen skulde smelte op nu innen vinteren satte inn for alvor. Det eneste som kunde frelse oss var en dugelig sydvest-storm. Enda et lite håp fant vi i den mulighet at Nordenskiölds Taimyr Sund, lengere syd, skulde være åpent, og at vi skulde få pint «Fram» igjennem der – – skjønt Nordenskiöld riktignok sier at «det er for grunt til å kunne passeres av større fartøier».
Efter å ha gjort en tur ut i kajakk og båt og skutt en del sel gikk vi ned for å ankre på en bukt som lå noe lenger syd, og hvor det så ut til å være litt le, om det blev uvær. Der vilde vi foreta en ordentlig rensning av kjelen, hvad der var høist ønskelig. Men det tok oss over en vakt å gå de få kvartmil som vi hadde kunnet ro på en halv time eller mindre. Vi kom næsten ikke av flekken for dødvannet, som vi her hadde bedre anledning til å studere enn vi ønsket. Det synes aldri å forekomme uten hvor et ferskvannslag ligger i overflaten ovenpå det salte sjøvann, og her var forskjellen mellem de to lag så stor at mens vi hadde drikkevann i overflaten, var det vi fikk inn gjennem bunnkranen i maskinen meget for salt til å brukes på kjelen. Dødvannet viser sig som større eller mindre vannrygger eller bølger som strekker sig tversover kjølvannet, den ene bakenom den annen; til dels forekommer de så langt frem som nær midten av skuten. Vi slo bukter på vår kurs, gikk stundom helt rundt, og gjorde alle de krumspring som tenkes kunde for å slippe løs; men like lite hjalp det. Straks
