maskinen stanset var det likesom fartøiet blev suget akterover igjen. Tross «Fram»s tyngde og det sig hun i almindelighet har, kunde vi nu gå med full fart like til en favn eller to fra iskanten, og enda var det bare så vidt vi kjente det støtte da hun nådde inntil.
Just som vi nærmet oss, hoppet en rev frem og tilbake på isen og gjorde de underligste sprang, og frydet sig ved livet. Fra bakken sendte Sverdrup den en kule som endte dens dager.
Ved middagstid blev det meldt at der såes to bjørner i land; de forsvant imidlertid innen vi kom inn for å skyte dem.
Det var påfallende hvor meget sel det var på alle kanter; her måtte det være et usedvanlig rikt jaktfelt. De mengder jeg alt første dag så på isen, minnet mig mest om klappmyss-feltene under Grønlands vestkyst. Denne erfaring kan synes å stå i merkelig motsetning til Vega-ekspedisjonens. Nordenskiöld sier om dette farvann, i motsetning til havet nordenfor og østenfor Spitsbergen, at der er en påfallende mangel på varmblodige dyr; han hadde ikke sett en eneste fugl hele dagen, noe som aldri før hadde hendt ham på en sommerreise i de arktiske strøk, og han hadde neppe nok sett en sel. At de ikke så sel dengang lar sig lett nok forklare ved mangelen på is. Efter min opfatning må disse trakter som regel være meget selrike. Nordenskiöld sier også selv at de så en mengde sel på isen i Taimyr-sundet.
Så langt hadde altså august bragt oss. Den 18. august hadde Nordenskiöld faret gjennem dette sund, og den 19. til 20. forbi Kapp Tsjeljuskin, mens der på vår vei ved utgangen av samme måned ennu lå en ugjennemtrengelig landfast ismasse. Utsiktene syntes alt annet enn lyse. Skulde de da alt så tidlig få rett, de mange uhellspående røster, som der sjelden er mangel på i denne verden? Nei, ennu måtte Taimyr-sundet prøves, og gikk det heller ikke der, måtte vi gjøre et siste forsøk utenom alle øene igjen. Kanskje var ismassene imens drevet fra og hadde åpnet vei. Her kunde vi ikke stanse.
September kom med stille, vemodig snevær; det øde, trøstesløse land med sine lave avrundede høider blev mere og mere snedekt. Det gjorde ikke sinnet lysere å se hvorledes vinteren nu sakte og lydløs holdt sitt inntog efter en altfor kort sommer.
Den 2. september var kjelen endelig ferdig. Friskt vann blev fylt på fra sjøens overflate, og vi gjorde oss klar til å gå. Mens dette stod
