Side:Martyra.djvu/92

Fra Wikikilden
Hopp til navigering Hopp til søk
Denne siden er korrekturlest


med bakvasking aa skjelsor om landssvik, aa ikkje faa vise det fraa meg! — Det gud forbye.

— Dersom aandene aat dei avlidne gjæve tek del i sorjene aat dei som er dei kjær i dette skiftande jorlive, — aa! du alti kjære høgvyrde aand aat min av lidne far, sjaa ne paa denne lidande sonen din, sjaa, aa gransk, om eg endaa ein augneblink hev synda mot dei prinsip om moral aa fedrelandselsk som det va di omsorg aa plante in i mi unge sjæl, aa som eg no skal late mit liv for!

Mine herra, de venter paa offre — men bloe som de søkjer er kje storkna av den skræmsel som larma om offerdyre; det renn varmt aa rolegt jenom dei ædrer som gud skapte til ædlare fyremaal, — fyremaal so aalvorlege at dei ropa til himmelen. Ver tolige! Eg hev berre faae or aa seie. Eg gjeng til mi kalde stille grav; min livslampe er snart utbrend; min gang er tilende. Grava opna seg alt for aa ta mot meg; eg søkk i henna fang. Eg hev berre ei bøn ved min avskje med verda, aa det er togna si barmhjartigheit. La ingen skrive mi gravskrift; for ettersom ingen som no kjenner grunnane mine, tore forsvare dei, la kje fordom aa faakunne sulke dei til. La dei aa meg kvile i myrke aa fre, aa grava mi staa uta paaskrift til andre tie kjem aa andre menn som kan gjere min karakter ret. Naar mit land tek sin plass blant jorens nasjoner, — daa, aa fyrst daa, la mi gravskrift bli skreva. — Eg er ferdig.«

————————