Side:Münchhausen.djvu/97

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

jeg bjergtoppen. I tre uker hadde vulkanen uophørlig tordnet. Jeg betviler ikke, mine herrer, at de kjender de talrike beskrivelser over Etna; jeg vil derfor ikke vove at beskrive for dem, hvad de kjender bedre end jeg, og derved sparer jeg dem for en unyttig anstrengelse og mig selv et unødvendig besvær.

Jeg gik tre gange rundt krateret — som de kan gjøre dem en forestilling om ved at tænke dem en umaadelig trakt — og da jeg saa, at jeg blev noget klokere ved det, saa fattet jeg en rask beslutning, nemlig at springe nedi. Neppe hadde jeg gjort det før jeg følte mig som om jeg sat i et svedebad; de glødende kul som uavladelig sprang frem, forbrændte min stakkars krop paa det jammerligste.

Men skjønt den glødende substans blev kastet ut med stor kraft saa sank jeg paa grund av min vegt endnu raskere end den steg op, og efter nogen øieblikkes forløp hadde jeg naadd bunden. Det første som var mig paafaldende var en frygtelig larm, et virvar av hyl, forbandelser og skrik, som steg op rundt omkring. Jeg slog øinene op og hvad saa jeg? Vulkan i egen person omgit av sine kykloper. Disse herrer, som min fornuft forlængst hadde henvist til fantasiens rike, var for tre uker siden kommet i strid om en paragraf i rangforordningen, og den var skyld i denne ophidselse. Synet av mig skapte som ved et under fred og samdrægtighet i det larmende selskap.

Vulkan hinket øieblikkelig hen til sit skap og hentet salve og plaster, som han med egen haand la paa mine saar, og nogen minutter bakefter var de lægt. Saa bød han mig forfriskninger, en flaske nektar og andre kostelige vine, som kun guder og gudinder drikker. Saasnart jeg var kommet mig litt, forestilte han mig for Venus, sin gemalinde, idet han anbefalte hende at skaffe mig al den bekvemmelighet, min tilstand krævet. Det skjønne værelse hun førte mig ind i, den bløte sofa hun bød mig sitte paa, den guddommelige ynde hendes hele væsen eiet, hendes hjertens ømhet — intet ord i sproget kan uttrykke det; mine sanser omtaages endnu, naar jeg tænker paa det!

Vulkan ga mig en meget utførlig beskrivelse av Etna. Han forklarte, at den ikke var andet end en umaadelig askehaug som hans ovn kastet ut; at han ofte var nødt til at straffe sine folk, og at han da i sin vrede kastet glødende kul paa dem som de ofte parerte med stor behændighet saa at de fløi ut paa jorden hvorved hans krigsforraad minket. «Vore uenigheter», tilføiet han, «varer gjerne nogen maaneder, og det som kastes ut paa jorden er det, som dere dødelige kalder utbrudd, eftersom jeg forstaar. Vesuv er likeledes et av mine verksteder. En gang paa trehundrede og femti mil under havet fører mig derhen. Ogsaa der er saadanne uenigheter skyld i lignende utbrudd.

Fandt jeg end behag i mandens belærende underholdning, saa var dog hans gemalindes selskap mig meget kjærere, og jeg hadde maaske aldrig forlatt dette underjordiske palads, hvis ikke onde tunger hadde summet i ørene paa hr. Vulkan, saa skinsyke hadde grepet hans hjerte.

Uten at gi mig et eneste advarende, ord, tok han mig i kraven, da jeg