Side:Münchhausen.djvu/62

Fra Wikikilden
Denne siden er korrekturlest

hos keiser Karl den sjette. Sandt for dyden, jeg skulde ønske Deres høihet selv kunde ha smakt den.»

«Kjære Münchhausen, jeg vil ikke krænke Dem», svarte han; «men jeg tror det er umulig at finde en bedre tokayer; jeg fik denne ene flaske av en mægtig magnat som gjorde meget væsen av den.»

«Han har spillet Dem et puds, Deres høihet! Der er stor forskjel paa tokayer og tokaijer. Skal vi vedde om, at jeg om en time skal skaffe en flaske tokayer direkte fra den keiserlige kjelder i Wien, som skal ha en ganske anden smak end denne.»

«Münchhausen, jeg tror De praler.»

«Jeg praler ikke; om en time skal jeg bringe Deres høihet en flaske tokayer fra keiseren av Østerrikes kjelder og det av en ganske anden sort end denne som river i halsen.»

«Münchhausen! Münchhausen! De vil gjøre Dem lystig over mig; det behager mig ikke. Jeg har altid kjendt Dem som en fornuftig sandhetselskende mand, men nu maa jeg næsten tro at De knipser ad sandheten!»

«Nu, Deres høihet, slaa til! Hvis jeg ikke holder mit ord — og Deres høihet vet at jeg ikke ynder at skryte — da kan Deres høihet rolig skjære halsen over paa mig, og mit hode er dog ikke nogen bagatel. Det er min indsats, hvad er Deres?»

«Top, jeg slaar til. Hvis flasken ikke er her om fire kvarter, saa lar jeg uten barmhjertighet skjære hodet av Dem; for jeg har ikke for vane at la mig spøke med, selv ikke av mine bedste venner. — Holder De derimot Deres løfte, saa kan De forsyne Dem fra mit skatkammer med saa meget guld, sølv, perler og edelstene som det sterkeste menneske er istand til at slæpe bort.»

«Det kalder jeg talt som en mand,» svarte jeg. Jeg forlangte pen og blæk og skrev til keiserinde Maria Theresia følgende brev:

«Deres majestæt har uten tvil som keiserrikets universalarving ogsaa arvet Deres ophøiede fars vinkjælder. Turde jeg vove at fremkomme med en bøn om at gi overbringeren herav en flaske av den tokayer som jeg saa ofte har drukket med Deres salige far. Men av bedste sort, for det gjælder et veddemaal. Jeg griper leiligheten til at forsikre Deres majestæt om min dypeste ærbødighet og har jeg hermed den ære o. s. v., o. s. v.

Baron von Münchhausen.

Da klokken allerede var fem minutter over tre, saa ga jeg brevet til min kurer uten at forsegle det; han tok loddene av sig og bega sig straks paa vei til Wien.

Da det var skedd, tømte sultanen og jeg resten av hans flaske i forventning om flasken fra keiserinde Maria Theresia. Klokken slog et kvart over tre, halvfire, tre kvart paa fire, og kureren kom endnu ikke. Jeg tilstaar at jeg følte mig ikke vel, og det saa meget mer som hans høihet av og til saa paa klokkesnoren, som om han vilde la bøddelen kalde. Han tillot mig imidlertid at faa gaa ned i haven for at trække frisk luft, men lot rig-