som også hadde sendt ut folk for å lete etter meg. Far dro straks over til Hansgården og videre innover fjellet i slede med Andreas Stangestua bakpå og Anton oppi for å vise vei. Da møtte de Finn-Marja som gikk og trakk på en kjelke.
Far stanset henne for å spørre henne ut, men hun kastet seg på kne i snøen som sist.
— God dage, du Guds øvrigheide!
— God dag, mor, svarte far — det var nok ikke så mye kraft igjen i stemmen hans.
— Her komme æ me søn din. Du tar han vel sjelve no, æ trur.
— Ja — der lå gutten og sov søtelig på kjelken til Finn-Marja — det var nok ikke noen tvil om det. Så løftet de meg varsomt opp i sleden for ikke å vekke meg, og det ble både glede og gråt på begge de to voksne mennene. For ikke å snakke om Anton, som skal ha tutet noe ganske forferdelig — hvilket han siden benektet på det bestemteste.
Men Finn-Marja lå på kne i veikanten med hendene foldet over brystet og hun hverken så eller hørte, så det ut til.
Endelig var alt i orden, og så vendte far seg til Marja:
— Er det du som har reddet gutten?
Marja bare rugget på seg og så bønnlig opp på far.
— Du får reise deg og fortelle meg hvor du har funnet ham, for hvis du har reddet gutten min — —
— Snille, goe, velsigna øvrigheida, du må no vel ikkje ta livet mitt for min ungdoms tårligheide! Sa ikkje Jesus til kvinnen som syndede: Heller ikke jeg fordøme dæi! Og snille goe øvrigheide, e ha græde i mange åre for de som gale var i min ungdom. —
