— Kor e det med dæi?
Jeg våknet helt og oppdaget et kvinnfolk over meg. Jeg lå tullet inn i noen varme klær oppe på mine egne ski, og jeg skjønte at hun hadde bundet sammen tuppene på skiene mine og trukket av sted med meg på den måten.
Jeg prøvde å komme meg opp, men klarte det ikke. Dels orket jeg ikke å røre meg, dels var jeg bundet fast med et bånd som var festet til tåhettene på skiene. Hun løste opp båndet og hjalp meg på bena.
— Kom inn i gammen med mæ, so pli det vel live i dæi.
Hun førte meg gjennom et svart hull og inn i et enda svartere med noe som lå og glødet midt inne i mørket. Så strøk hun av en fyrstikk, tente en slags lampe, en skål med veke i, og så oppdaget jeg som gjennom en tåke at det var — Finn-Marja.
Jeg orket hverken å tenke eller snakke eller røre på meg, og jeg ble liggende i reinskinnet som hun hadde tullet om meg. Men jeg så alt hun gjorde og følte en slags halvklar redsel — var jeg i helvete nå? Jeg så at hun pustet til glørne og fikk dem til å flamme opp, og så satte hun over en gryte. Jeg følte at hun smurte inn kinnene mine med fett som hun tok fra lampeskåla. Jeg drakk også gloende varm reinmelk av en trebolle som hun holdt opp for munnen min. Men det var som jeg drømte likevel, og like etter at den varme melken liksom hadde strømmet gjennom meg, sovnet jeg helt.
Resten av historien har jeg fra far. Hjemme var de blitt ute av seg av skrekk da Vilhelm og Anton kom hjem med dampbåten og fortalte at jeg var forsvunnet på fjellet. De selv var blitt funnet av Nils Grindstad,
