sybordet til mor og ble rødere og rødere i ansiktet og oppover tinningene. Dels fordi hun visste hva mor mente med at de ikke hadde råd — det var jo gjelden det — og dels fordi hun brente av lyst til å klype guttene i armen og blunke til dem at de skulle la være å plage mor med de kronene.
Men guttene drev på og gikk til slutt til far likevel — for av ham fikk de naturligvis!
Men da guttene kom ut i gangen fra kontoret, vel fornøyde og med kronestykkene i lommen — ja, da var Tora riktig sint på dem. Bare krafse til seg og dra av gårde med pengene fra fars pung — så hullet raknet enda mer og ble riktig stort! Hun fikk dem opp i en krok ute i gangen og hvisket:
— Her er to kroner fra sparebøssa mi — så går dere straks inn til far med pengene — straks — og sier at dere ikke trenger dem! Hører dere, straks — så!
Og de dumme guttene ble i farten så fullstendig overmannet av sin resolutte og handlekraftige søster at de uten å mukke gikk like inn til far igjen.
— Hadde ikke noe mer bruk for de pengene!
Far satt fordypet i arbeid, så åndsfraværende opp og tok imot de to kronene sine:
— Jaså — nå — hm — adjø med dere!
Dagene gikk, og Tora la nok merke til åssen mor sparte. Hun så det så godt så. Mor som var så glad i kaffe, holdt opp med ettermiddagskaffen! Og spiste nesten ingenting til middag. Tora selv «skulle slett ikke ha mer», så mor snakket ofte bekymret om at barnet rent hadde mistet matlysten. Men guttene — de åt de! Sånne ufordragelige gutter! Det rent stakk i Toras hjerte hver gang de kom stikkende med tallerkenen sin —
