— Mer!
Og til slutt var det sånn at Tora nesten ble kvalm og syk hver gang gaffelen hogg i tallerkenen eller suppeskjeen slubret i munnen på dem.
— Jeg syns Toramor ser rent dårlig ut jeg, sa far. — Rent nervøs.
— Lurer på om hun ikke er litt blodfattig! Langtifra! For noe tøys! — Bare ikke disse guttene — — Hun kunne jo ikke snakke til dem om gjelden heller — de var jo eldre enn henne og så var de gutter! Sånne gutter, de skjønner ikke sånt de. Bare flyr rundt og bråker og eter og leser lekser og går på ski.
Om ettermiddagen satt Tora hjemme hos mor og sydde eller leste lekser. Hennes sorg var at de to kronene til guttene hadde gjort det absolutt umulig å få samlet fire til jul. Men så var det en dag at mor kom til å fortelle henne at onkel Lorents hadde gitt henne hundre kroner i dåpsgave. Han hadde satt dem i banken for henne, og der sto de ennå.
Det svimlet rent for Tora. Hundre kroner!
— Ja, sa mor, og nå er det mye mer, for i banken vokser pengene.
— Hvor er banken, mor?
— Du vet det store huset i Kirkegata, der Kristensen sitter om formiddagen. Det er banken.
Og mor fortalte henne hva en bank var for noe, og hvorledes folk stelte med pengene sine.
Neste dag var lørdag, og da fikk de fri på skolen alt klokka tolv. Og Tora gikk lenge og spekulerte på åssen hun skulle få med Sofie Kristensen bort i banken — hun hadde jo faren sin der, og da var det lettere — — Endelig fant hun ut at det beste hun kunne gjøre var
