i et krigshyl som fikk alle andre krigshyl til å blekne — og tigget seg til jobben som medhøvding under sin sønn Anton!
I hvert fall ble dette speidertoktet til trøst og oppmuntring for bekymrede foreldre over hele byen.
— — —
Det var den 24. august. I morgen var ferien slutt, da skulle de møte på skolen klokka elleve. Dette var siste kampdag, frihetens og gledens siste dag, i morgen var det til med skolebøkene igjen.
Det lå et fint skyslør over sola, og ettermiddagsskyggene begynte alt å bli lange nede i Dalen. Det var liksom hele dagen var litt sørgmodig — eller kanskje det var høsten som varslet at nå kom den og gjorde slutt på den korte, skinnende sommeren.
På den smale stien som slynget seg fram mellom ore- og bjørkekrattet nede ved elva, skred Delawar-stammen fram, ledet av Den sorte ørn. De gikk tause og med lydløse skritt, den ene i den andres fotspor; så alle sytten dannet en eneste lang linje. Forrest kom Den sorte ørn — med høvdingens stolte preg over hele sin fremtreden. Rundt det krøllete lysebrune håret bar han en tett krone av vaiende fjær. På overkroppen hadde han en trang ulltrøye uten ermer. Armene lyste solbrente, rikelig prydet med røde og blå tatoveringer. Han gikk ikke som de fleste andre delawarene med buksene brettet opp; han hadde snørt dem inn til knes med røde ullbånd, og om livet hadde han et belte som opprinnelig hadde vært byfogdens blodrøde reiseskjerf. Over den ene skulderen hang buen og en bunt med spyd, og over den andre pilekoggeret i en rem. I den venstre hånden bar han det store skjoldet, som var rødmalt med en sort ørn i midten.
