prøvde å komme uventet over dem i leiren. Undertiden rykket også hele den hvite styrken ut, men først når speiderne hadde funnet ut hvor indianerne hadde slått leir for dagen. Da kom det til store slag. Kampresultatet for dagen ble gjort opp når de møttes om kvelden for å dra hjemover. Da ble det holdt opptelling over skalper, fanger og døde.
— Soldager kom og soldager gikk, og august ga rikelig erstatning for alle regnværsdagene i juli. De fredelige beboerne på de to eneste små plassene i Dalen vente seg etterhånden til de skingrende krigshylene som skar gjennom stillheten dagen lang. Og etter hvert tok de det også med fatning når flokker med selsomt av- eller påkledte gutter lusket forbi vinduene deres nede ved elvekanten. Og helt beroliget ble både Ola og Per husmann med koner og unger, da den flokken som så verst ut, en dag kom inn på tunet og ba om å få kjøpt melkeringer. For da viste det seg at det var en flokk av byens «bedre manns barn» med sønn til byfogd Bech i spissen.
Dag etter dag lekte de like utrettelig over i Dalen. Og de hadde så mye moro av leken og gikk sånn opp i den med liv og sjel at mødre og tanter hadde måttet gi opp all tanke på å skjenne eller formane, når de kom hjem med hull og flærer i trøyer og skjorter og bukser, med forslåtte legger og spydsår i fjeset. I all stillhet hadde også gamle byfogd Bech, sorenskriver Haasted og kjøpmann Gabrielsen — far til Dolkeklinge og Skarpsyn — vært over i Dalen en dag og listet seg innpå dem for å se på leken. Og byfogd Bech hadde fulgt så ivrig med at sorenskriveren hadde hatt nok å erte ham med en hel uke etterpå. Han påsto at Bech aller helst hadde brettet opp buksene, han også og satt
